Byrom og bygulv – et opprydningsforsøk

Sverre Bjerkeset er rådgiver i Byforsk og gjesteforsker ved Institutt for urbanisme og landskap, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Jonny Aspen er professor ved Institutt for urbanisme og landskap, AHO. 

FAGESSAY. «Madison har kjøpt bygulvet i Bjørvika». Så kunne man lese i flere aviser og nettsteder en januardag for snart åtte år siden. Det var neppe bare vi som hoppet i stolen over nyheten. Rett nok har man vent seg til en eiendomsbransje med betydelig makt over byen og dens utvikling, men dette? Kunne det stemme? Hadde den amerikanske eiendomsinvesteringsgiganten Madison International Realty – i egne ord «en ledende global aktør innen tilførsel av egenkapital til et bredt spekter av eiendomstransaksjoner med vekt på toppeiendommer og -porteføljer»[i] – virkelig fått lov til å kjøpe opp hele byrommet i Bjørvika?        

Heldigvis viste det seg å ikke stemme helt. Det var næringslokaler på bakkeplan og tilliggende uterom ‘bygulvet’ refererte til. Oppsiktsvekkende i seg selv i norsk sammenheng, at en utenlandsk eiendomsaktør – og attpåtil fra de frie markedskreftenes eget hjemland – overtar så store deler av en by. Men likevel et stykke unna det å kjøpe opp rubbel og bit av områdets offentlig tilgjengelige utendørsrom.[ii]

Episoden fant sted på et tidspunkt hvor bygulv-begrepet hadde fått fotfeste i utviklerbransjen, for i de neste årene å bre enda mer om seg. Særlig blant byutviklingens private aktører, men òg blant de offentlige. Først i samme betydning som det ble tillagt i Bjørvika-tilfellet, altså som betegnelse på førsteetasjenes næringslokaler og tilhørende uteareal. Etter hvert også som noe mer omfattende, som inkluderte – slik man ved lesning på overskriftsnivå kunne få inntrykk var tilfellet i Bjørvika – hele byrommet.[iii]

I det som følger forsøker vi å trekke opp et tydelig skille mellom ‘bygulv’ forstått som en avgrenset del versus en forståelse som omfatter hele byrommet. Noen vil avfeie det som akademisk flisespikkeri. Det er vi åpenbart uenige i. Snarere mistenker vi at begrepsuklarheten reflekterer at sentrale aktører i byutviklingen har ganske ulik forståelse av offentlig roms funksjon og formål, med de konsekvenser dét kan ha for blant annet utforming, forvaltning og praktisk politikk. Omtalen og behandlingen av offentlige byrom som ‘bygulv’ er interessant også fordi den reflekterer mer overordnede tendenser ved samtidens byutvikling. En fellesnevner er spenningen og konflikten mellom allmennhetens interesser og kommersielle interesser. Offentlige og halvoffentlige rom er i det hele tatt svært egnede prismer for å undersøke byens utvikling: sentrale utviklingstrekk på makronivå vil nødvendigvis nedfelle seg også på mikronivå, i gater og parker, på plasser og torg.

Bygulv (I): byromsdekke

Utover de to allerede omtalte betydningene, brukes bygulv i minst én annen sammenheng, nemlig om byromsbelegningen. I tråd med det er bygulv i Det Norske Akademis Ordbok definert som «dekke som kler bakken i byrommet».[iv]

Denne betydningen av ordet strekker seg i hvert fall noen tiår tilbake i tid, kanskje enda mye lenger. En kunsthistorisk fremstilling av nyanlegg og bearbeiding av eksisterende plasser og utsmykking av offentlige rom i Bergen fra 1996, er titulert «Bergen. Plasskunst og bygulv».[v] Gjør vi et hopp frem til i dag, er det også (primært) i denne betydningen av ordet Statens fagorgan for kunst i offentlige rom, KORO, snakker om bygulvet i nytt regjeringskvartal. Mer konkret vil det si kunstverket Sebastia av den palestinske kunstneren Jumana Manna, «et 800 kvm stort gulv utført i resirkulert stein samlet fra hele landet».[vi] Likeledes er det primært som byrommets dekke begrepet brukes i utbygger Hav Eiendoms plan for uterommene på Grønlikaia i Oslo[vii], Fjordbyens avslutning mot øst (skjønt dokumentets navn, «Plan for bygulv og landskap», antyder en videre betydning).

Bygulv (II): førsteetasjer + tilliggende uteareal

Fra litt utpå 2000-tallet begynte man gradvis å omtale byggenes aktive sokkeletasjer pluss tilhørende uteareal som bygulv. Spesielt gjaldt det Bjørvika-utbyggingen. Under overskriften «Åpnet bygulvet i Bjørvika» i Byggindustrien i 2011 uttalte direktøren for en av områdets hovedaktører, Oslo S Utvikling AS (OSU), at det i OperaKvarteret og i Bjørvika generelt skal «være store og viktige bygulv». Og: «Bygulvet definerer vi som handels- og serveringsarealer.»[viii] I Bjørvika er det fortsatt denne mer begrensede betydningen begrepet synes å vise til. Området har i mange år hatt en egen «bygulvsdirektør». Under overskriften «Bygulv» på OSUs nettsider, heter det blant annet: «Bjørvika har utviklet seg til en av Norges mest attraktive byområder – der kultur, næring, bolig og rekreasjon møtes. Nå har du muligheten til å etablere din virksomhet i et område med høy trafikk, stor synlighet og et stadig voksende kundegrunnlag!».[ix]

Den samme forståelsen av termen synes å gjelde for bygulvssatsningen til Obos. Også de har en egen ansvarlig for bygulvsutvikling. Om den satsningen kan man i debattinnlegget «Bygulv koster før det lønner seg» i Arkitektur, lese: «Det er i møtet mellom bygg, gate og offentlig rom disse rommene skal fungere – som steder for butikker, servering, tjenester og hverdagsliv.» Og: «Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke når bygulv bygges, men hvor og hvordan. Ikke alle gater trenger aktive førsteetasjer. (…) Når bygulv bygges overalt, blir effekten ofte svak, mens riktig plasserte og kuraterte bygulv kan få stor betydning.»[x]

Bruken av bygulv-begrepet i denne betydningen synes mest utbredt i Oslo-området, men favner også videre. Fra Trondheim får vi eksempelvis vite at «[e]tter å ha kjøpt et bygulv på Sorgenfri, er Norion Eiendomskapital klare for å etablere et regionalt finansmiljø for næringseiendom i Trondheim!»[xi]

Bygulv (III): byrom

Så har vi den mer utvidede bruken av begrepet. Den vi definisjonsmessig mener er mest problematisk, altså der bygulv brukes om alt offentlig og halvoffentlig byrom. Stadig oftere brukes det på denne måten.

For å begynne med et ferskt eksempel: I bakgrunnsmaterialet for den offentlige anbudskonkurransen om den gamle Veterinærhøgskole-tomten på Adamstuen i Oslo (DGV) som ble avholdt våren 2026, brukes ‘byrom’ og ‘bygulv’ om hverandre. I det såkalte ambisjonsdokumentet oppdragsgiverne – Oslo kommune ved Oslobygg KF og eiendomsutvikler Linstow – har utarbeidet, er ‘byrom’ brukt 20 ganger og ‘bygulv’ 15 ganger.[xii] I det siste tilfellet nesten konsekvent som synonymt med hele byrommet. Blant prosjektets 12 omtalte mål, inngår for eksempel «Bygulvet – hjertet i nabolaget». Videre kan man lese at samlet utgjør «attraktive byrom og kantsoner, gangvennlige forbindelser og gode grøntområder (…) et aktivt og levende bygulv som legger til rette for byliv og potensielle helsegevinster gjennom økt fysisk aktivitet og sosial inkludering og deltakelse». Et mål er også at «DGV skal utvikle et helsefremmende og aldersvennlig bygulv». Og: «DGV skal utvikles med et boligtilbud som underbygger stedet som et aktivt sentrumsområde der det er en aktiv relasjon mellom bygulvet og boligene.» Ikke bare det: «Hvordan kan bygulvet være ‘stuen, kjøkkenet og hagen’ i nabolaget og være en kvalitet som utløser mulighet for nye boformer?».

Bruken av bygulv-begrepet som ensbetydende med ‘offentlige byrom’ griper om seg. Det synes å gå inflasjon i anvendelsen av begrepet.

Oslo Metropolitan Area (OMA) er en tung sammenslutning av primært eiendomsutviklere i Oslo-regionen, med innslag av endel arkitektkontorer, konsulentselskaper med mere samt enkelte offentlige og ideelle aktører. I egne ord var ambisjonen klar da OMA ble etablert for omkring 15 år siden: «Oslo skulle bli et forbilde for byutvikling». I dag «har OMA vokst til et nettverk for den gode byen. Her møtes aktører som oftest sitter på hver sin side av bordet, for å samarbeide. (…) Formålet er det samme som alltid: en enda bedre by.»

Gjennom sine såkalte områdeforum, som alle ledes av eiendomsaktører og slik sier noe om nettverkets hovedinnretning, har OMA utarbeidet det de omtaler som bygulvskart. Disse «synliggjør utviklingspotensialet for spesifikke områder».[xiii] Konkret vil det si bygulvskart for områdene Skøyen, Nedre Akerselva (Grønland og Vaterland), Nydalen-Storo, Stor-Økern, Hammerborg samt en rapport for vitalisering av Kvadraturen der én av ambisjonene er å bidra til et «levende område med et aktivt bygulv». Med andre ord er det gjort kartlegginger for å synliggjøre utviklingspotensialet i store deler av det sentrale Oslo der de offentlige og halvoffentlige byrommene omtales og fremstilles som bygulv. For å ta bygulvskartet for ett av områdene, Storo-Nydalen, heter det der at «[f]ormålet med undersøkelsen er å se på hvordan vi kan få til en bedre områdeutvikling ved å knytte Nydalen og Storo bedre sammen, samt skape en tydeligere og mer kvalitativ grønnstruktur og bygulv.»[xiv] I omtalen av bygulvene for de forskjellige områdene inkluderer de tidvis også førstetasjer og eventuelt òg annen omkringliggende bebyggelse/funksjoner.

Denne utvidede betydningen av bygulv-begrepet synes å være mest utbredt i Oslo-området, men brukes ikke bare der. I Narvik har kommunen og kommunens eiendomsselskap sammen med et privat utviklerfirma og et arkitektkontor utarbeidet en strategi for utvikling av byens sentrum: «Bygulvsstrategi Narvik. En plan for byliv, innhold og utforming». Her sies det veldig eksplisitt: «Bygulvet er dermed alt som er offentlig tilgjengelig, og er brukt som en fellesbetegnelse for alle byens arenaer for byliv.»[xv] Symptomatisk nok er flere aktører med erfaring fra bygulvsarbeid i Oslo involvert i prosjektet.

I andre tilfeller er det mer uklart i hvilken forstand av ordet bygulv brukes. Som dekke? Som førsteetasjer og tilliggende uteareal? Som en mer utvidet del av byrommet, hele byrommet eller hele byrommet pluss førsteetasjer? «Det er på bygulvet nabolagets identitet skapes, og det er her de fleste opplever atmosfæren og gjør seg opp en mening om området.»[xvi] Når man leser dette på nevnte OSUs bygulv-sider, blir man i stuss. Mener man at nabolagets identitet skapes i overgangen mellom aktive sokkeletasjer og by? Eller av byrommet som helhet? Innimellom kan bruken av begrepet ta opp i seg flere av betydningene, kanskje til og med alle. Det gjør behovet for en begrepsopprydning desto større.

Bygulv ≠ offentlig byrom

I tilfellene der ‘bygulv’ brukes om offentlig byrom, oppstår en annen form for tvil: Hvilken forståelse av byrom ligger egentlig til grunn? Et tradisjonelt offentlig byrom, som ved siden av å løse praktiske og logistiske utfordringer og spille på lag med tilgrensende handels- og serveringstilbud der det er aktuelt, primært skal tjene allmennhetens interesser? Eller en forståelse som går i retning av at byrommet som helhet kan behandles mer i tråd med en mer avgrenset betydning av begrepet (førsteetasje + tilhørende uterom)? Altså som noe som foruten å løse nevnte praktisk-logistiske utfordringer og invitere allmennheten inn, kan programmeres, kurateres og mikro-organiseres i den hovedhensikt å fremme kommersielle interesser?

‘Bygulv’ og fenomenet det ofte brukes som synonymt med, ‘offentlige byrom’, er altså begreper som peker i vidt forskjellige retninger. Med ‘offentlige byrom’ eller ‘byrom’ forstås ofte utendørsrom i byer som i prinsippet (men ikke alltid i praksis) er åpne og fritt tilgjengelige for alle: torg, plasser, parker, gater, gågater, promenader og så videre. Inkludert privat eide og driftede offentlige rom som er regulert til allmenne formål og slik er åpne og tilgjengelige for allmennheten, selv om offentlighetsgraden gjerne er lavere enn for byrom som er offentlig eid og (hovedsakelig eller delvis) offentlig driftet. Det er òg vanlig å inkludere uteserveringsområder i gater, på torg osv. som del av byrommet – selv om slik bruk krever betaling – ettersom det å spise og drikke utendørs har blitt en så integrert del av det nye bylivet.

‘Mangfold’, ‘inkludering’, ‘tilgjengelighet’, ‘sosial møteplass’ med mere er honnørord som gjerne knyttes til offentlige byrom. Her kan man forvente stor diversitet av mennesker, aktiviteter og gjøremål. Ikke minst gjelder det et arketypisk offentlig rom som bytorget. Og ikke bare aktiviteter og gjøremål i form av hverdagens nødvendigheter og rekreasjon i dens utallige varianter og former, men også et bredt spekter av ymse annet som hører byen til: kjøp og salg, gateunderholdning, verving, rekruttering og informasjonsspredning, torgmøter, markeringer og demonstrasjoner, fremføring av politiske, religiøse og andre budskap. I dette har ikke-planlagte og uregulerte møter mellom fremmede, et av byens fremste kjennetegn, sin naturlige plass. Mer enn det: Noe av det som gjør byrom løse og ledige, uforutsigbare og dynamiske, er nettopp at man ikke alltid er i stand til å kontrollere fysisk distanse til andre mennesker og hvordan, og med hvem, man vil samhandle.[xvii]

Ideelt sett skal offentlige byrom by brukerne på frihet og muligheter, for individuell bruk, for appropriering, altså det å kunne gjøre byrommet til sitt gjennom bruk (så lenge det ikke bryter med lover og vedtekter og andres muligheter for det samme). Selv om byrommet åpner for fleksibel bruk og appropriering, er det folk selv som gjennom ulike bruksmåter virkeliggjør disse mulighetene. Folks oppfatning av byrommets generelle beskaffenhet, av hva som er passende, tillatt og mulig, inngår derfor som en vesentlig forutsetning for at friheten skal kunne spille seg ut gjennom konkret bruk. Avslutningsvis er det gjerne også et ideal for byrom at de inneholder elementer av noe uferdig eller uavsluttet som gjør at de over tid kan tilpasse seg ulike og skiftende former for bruk.

Bygulv i betydningen byggenes aktive førsteetasjer og tilliggende uterom, peker i en annen retning. Som oftest er det en publikumsrettet aktivitet det er snakk om i disse sokkeletasjene, med eventuelle vareutstillinger, uteserveringer osv. utenfor. Av natur er denne aktiviteten eller tilbudet av en mer kommersiell karakter. Bygulvet programmeres, kurateres og iscenesettes for å bygge opp under dette kommersielle potensialet. Heri inngår leietakerprofil, lokalenes utforming, innredning og møte med rommet utenfor, fasader, gatemøbler, dekor og andre fysiske innretninger. Brukere og bruksmåter kanaliseres mot bygulvets formål, og bruken som finner sted er gjennomgående konform og disiplinert, kroppslige og verbale uttrykksmåter tempererte og forutsigbare (der alkoholens virkninger slår inn, arter det seg som kjent annerledes). I mange nye byområder er det ikke bare bygulvets klare formålsinnretning som bidrar til det, men òg ordenen og stramheten i bymiljø og fysiske omgivelser. Streng visuell orden antyder kontroll og fravær av muligheter, og legger slik tunge føringer på bruk og adferd. Siden bygulvet er innrettet mot bestemte kommersielle formål, gir det seg selv at lite overlates til fri og improvisert utfoldelse og bruk.[xviii]

Mange av de nevnte forskjellene mellom ‘byrom’ og ‘bygulv’ ligger altså i sakens natur. Det er neppe tilfeldig at der man snakker om ‘offentlige byrom’ og ‘byrom’ om hverandre, hører man kun helt unntaksvis snakk om offentlige bygulv. Heller ikke når det brukes synonymt med nettopp offentlige byrom. Et ‘bygulv’ slik man vanligvis forstår det, er ikke offentlig på samme måte som ‘byrom’ er det. Kanskje er det også noe av dette som bidrar til begrepets tiltrekningskraft? ‘Bygulv’ konnoterer noe konkret og lett anskuelig, mens byrom-begrepet for mange er mer abstrakt og uspesifikt. Legger man til at byrommet er ‘offentlig’ følger for mange også en rekke mer negative konnotasjoner med på lasset: støyende og plagsomme aktiviteter og kanskje kriminalitet eller innslag av uønskede brukere som ikke bidrar til å høyne områdets attraktivitet.

Interiørtilnærmingen

Når alt dette er sagt: Kommersielle tilbud og interesser hører uomgjengelig hjemme i en by. Handel og utveksling av varer og tjenester har vært en grunnleggende del av bykulturen siden de tidligste bydannelser. Finmasket funksjonsblanding og tilrettelegging for variert handel og tjenesteyting er sentrale ingredienser for å få coctailen – urbanitetens hele, eller bylivet i dagens sjargong – til å «sprudle». En storbyforfatter vi har beskjeftiget oss med i boks form, danske Søren Ulrik Thomsen, sier mye fint om det.[xix] I et av sine mest kjente essays forteller han at han nesten daglig finner en unnskyldning for å sykle ut til en av Københavns innkjøpsgater, disse «gnistrende gatestrekninger» – Nordre Frihavnsgade, Gamle Kongevej, Store Kongensgade. «Under påskudd av å kjøpe Darjeeling Supreme, hullkort og charcuterievarer» går han rundt «og sniffer inn den herlig intense stemning som kun oppstår i tette storbyområder, hvor det – alt sammen på én gang og midt imellom hverandre – stadig både er beboelse og butikker og kjørende trafikk».[xx]   

Den varierte gatehandelen og mangslungne hverdagsbylivet er under press både i Norge, Danmark og mange andre land.[xxi] Kjøpesenterdominans er én viktig faktor. Netthandel en annen. Til det kommer konkurransen mellom byområder og byer seg imellom, der også attraktivitet i fysiske og sosiale omgivelser inngår. Og en utviklingsmodell som har blitt kopiert verden over der kontor, handel og bolig mikses med kultur, rekreasjon og events, og der urban attraktivitet – inklusive innbydende by- og uterom – skal øke pris- og leienivå. Noe av bygulvsfokuset og mikro-tilretteleggingen for handel, servering og annen tjenesteyting må ses på den bakgrunn, som et svar på slike indre og ytre forhold.

Problemet oppstår når tilnærmingen til hele byrommet får en slik innretning. På mange vis kan byrom i bygulvstilnærmingen betraktes som en form for interiørlandskap. Det er en tendens i nyere, prestisjefylte byutviklingsprosjekter å behandle byrom som et slags interiør. Sentralt er den økte betydningen av iscenesettelse og scenografi: møblering, programmeringen av aktive førsteetasjer, landskapsbehandlingen, beplantning, belysning og så videre. Også i mer etablerte byområder kan trenden spores. For å ty til Søren Ulrik Thomsen igjen, som skriver om alt det som fantes «før man begynte å pusse hvert eneste dørhåndtak og innrette gaterommet som en nydelig dagligstue».[xxii] Små og store designgrep som de nevnte, reflekterer en grunnfast tro på at en finstemt kuratering av bylivet er mulig. Her kan nordamerikanske Business Improvement Districts (BIDs) sies å være én av flere forløpere, med sitt sterke handels-, konsum- og rekreasjonsfokus og hvis grunnidé nettopp er å optimalisere forholdene til slike bruksformål.

Det er altså når hele byrommet behandles som bygulv i mer avgrenset forstand, det blir ordentlig problematisk. Bortsett fra at de fysisk løper sammen (og bør gjøre det på så sømløse måter som mulig) er ikke offentlige byrom en forlengelse av kommersielle førsteetasjer, slik bygulvstermen og den skisserte tilnærmingen indikerer. Det er et eget rom med en annen logikk og rasjonalitet. Der fellesskapets og demokratiets interesser, og allmennhetens frie og ubegrensede tilgang, står i høysetet. Slik bør de også behandles, ved planlegging og utvikling, prosjektering og utforming, forvaltning og praktisk politikk.

Utover det tilsier et allment språkideal at ord og begreper bør ha et mest mulig avklart innhold. Slik reduserer man faren for misforståelser. Hvorfor omtale en rose som tulipan? Så enkelt som det. I vårt konkrete tilfelle betyr en felles begrepsforståelse at byutviklingens mange aktører – lokalpolitikere, planleggere, utbyggere, arkitekter og landskapsarkitekter, innbyggere med flere – snakker om det samme når termer som byrom og bygulv anvendes. Felles forståelse av ord og termer er også forutsetninger for demokratisk medvirkning, juridisk forutsigbarhet med mere.

Forslag

For å rydde opp i sammenblandingen av termer og betydninger, og slik også tydeliggjøre det særegne ved offentlige byrom, foreslår vi noen begrepsdefinisjoner:

• Selve dekket i byrommet: byromsdekke eller byromsgulv.

• Førsteetasje og tilhørende (kommersielle) uteareal: bygulv. Kanskje burde det ha vært kalt noe annet for å unngå sammenblanding med byrommets dekke, men begrepet i denne betydningen er så innarbeidet blant byutviklingens aktører at det trolig er vanskelig å endre.

• Alt utendørsrom mellom bebyggelsen som er regulert til offentlige eller allmenne formål (inkludert dekket): offentlige byrom, eventuelt bare byrom. Uavhengig av om det er på offentlig eller privat grunn. Eventuelt kan man skille mellom offentlige og halvoffentlige byrom, med byrom som en samlebetegnelse.   

Som et minimum bør man ved bruk av bygulv-begrepet være tydelig på hva man mener. Brukes det om hele byrommet, bør det klargjøres hvorfor, og hvorfor man velger bort mer innarbeidede, entydige og forpliktende termer som offentlige byrom/byrom. Ikke minst gjelder det i kontakten mellom utviklere og reguleringsmyndigheter. Slik kan man også unngå eventuell tvil rundt hvorvidt det faktisk er heloffentlige byrom man planlegger for, og ikke bygulv i den mer avgrensede og lukkede betydningen.

I forlengelsen av dette, noen avsluttende ord om ulike former for ekspertise knyttet til de berørte temaene. En «bygulvsekspert» har ekspertise på hovedsakelig kommersielle førsteetasjer og tilhørende uteareal. Og normalt ikke på offentlige byrom som sådan. Byromskompetanse favner mye bredere. Sentralt er den fysiske formgivningen, som arkitekter og ikke minst landskapsarkitekter har ansvaret for. Andre temaer og fagområder som gjerne er påkrevd og søkes dekket ved planlegging og utvikling av offentlige byrom, er mobilitet, logistikk, vann og avløp, elektro og belysning, juridiske forhold, plan- og reguleringskompetanse, for bare å nevne noen.     

En type kompetanse som oftest overses i denne sammenhengen, trolig fordi planleggingsdisiplinen fortsatt er så fysisk-romlig og teknisk-praktisk orientert, er innsikt i byrommenes mer sosiale og kulturelle kjennetegn. Som for eksempel etnografisk dybdekunnskap om hvordan byrom faktisk brukes og oppleves og av hvem (utover det anekdotiske og utover predikert adferd og allestedsnærværende henvisninger til sosial bærekraft), med den overføringsverdi det kan ha til planlegging og utvikling av nye og eksisterende byrom. Dybdekunnskap om blant annet: Mangfoldet av brukere og brukstyper man kan forvente i forskjellige byrom og byområder. Hvilke fysiske og sosiale forutsetninger som kreves for at tilfeldige utvekslinger mellom byens fremmede, «urbanitetens essens», skal finne sted. Hvordan henholdsvis stramme og elastiske fysiske omgivelser påvirker bybruk. På hvilke måter byroms eierskaps- og driftsforhold (offentlig vs. privat) virker inn på bruk og offentlighetsgrad. Hvordan totaliteten av forhold som byform, arkitektoniske kjennetegn, funksjonsblanding, bruk og aktivitetstyper, mobilitetsmiks, sanseaspekter knyttet til synsinntrykk, lyder og lukter, klimatiske- og sesongmessige variasjoner, for å nevne noe, bidrar til å skape stemning og atmosfære, dette som «omgir oss som været»[xxiii] og kanskje er bylivets fremste kvalitet. Listen kan gjøres lengre.

Her snakker vi for vår syke mor. Vi er likevel overbeviste om at den som lider mest under at slik fagkunnskap i liten grad er dekket ved planlegging og utvikling av offentlige byrom, er byen selv. Det bør ligge til bestillerkompetansen hos både offentlige og private aktører å kunne skille mellom bygulv og byrom og tilhørende ekspertise. Og kjenne til bredden i fagkunnskap en helhetlig og fullgod håndtering av byens offentlige rom – dens fellesskaps- og bylivsarenaer par excellence – faktisk krever.

- - - 

NOTER:

[i]  https://madisonint.com/about-madison/ Vår oversettelse, fra «a global leader in providing equity capital in a diverse range of real estate transactions involving class A properties and portfolios».

[ii] Det var altså i 2019 at Oslo S Utvikling (OSU) solgte 70 næringslokaler i Barcode og Bispevika Nord til Madison International Realty og deres norske partner Carucel Eiendom. Lokalene videreutvikles og drives i dag under det kommersielle navnet Oslobukta.

[iii] Det er skrevet lite faglig om bygulv-fenomenet i norsk sammenheng. Per Gunnar Røe og Milla Bjerkestrand ved forskningssenteret Include på Universitetet i Oslo publiserte i 2021 et lite notat der de presenterer resultatene av en studie som viser hvordan aktører i byutviklingen forstår begrepet, og hvordan dette påvirker utformingen og bruken av offentlige byrom, https://www.globe.uio.no/include/publikasjoner-media/resultater-og-anbefalinger/2021/include-resultater-og-anbefalinger-2021-05-bygulvet.pdf. Jonny Aspen er også innom fenomenet i artikkelen «Jakten på et språk om øyeblikket som bylivets erfaringshorisont» i boken Improvisasjon. Byliv mellom plan og planløshet (Scandinavian Academic Press, 2021), https://scandinavianacademicpress.no/wp-content/uploads/sites/7/2025/03/03006_Improvisasjon_Innmat-OA_Aspen.pdf Den som trolig har jobbet mest med dette er Thomas Cook, som både i form av en masteroppgave ved AHO (2023) og i flere artikler, blant annet i Arkitektur (2024), https://www.arkitektur.no/aktuelt/tema/bygulvets-kuratorer/ , har tatt for seg ulike sider ved «kuratering av første etasje i norsk by- og eiendomsutvikling».    

[iv][iv] https://naob.no/ordbok/bygulv

[v] Siri Skjold Lexau (1996) «Bergen. Plasskunst og bygulv», Billedkunstneren, s. 8–12. 

[vi] https://koro.no/prosjekter/bygulvet-i-nytt-regjeringskvartal/

[vii] https://haveiendom.no/wp-content/uploads/4.2-Plan-for-Bygulv-og-Landskap_redusert.pdf

[viii] https://www.bygg.no/apnet-bygulvet-i-bjorvika/2097862

[ix] https://osu.no/prosjekter/bygulv

[x] https://www.arkitektur.no/meninger/debatt/bygulv-koster-foer-det-loenner-seg/

[xi] https://norioneiendomskapital.no/norion-eiendomskapital-med-forste-kjop/

[xii] https://www.oslo.kommune.no/get-file/110032/313a9fdf6684b873818e5fde08185b9200f8cf544d58ee96d17fe1626fb55558

[xiii] https://www.oslometropolitanarea.no/bygulvskart/

[xiv] https://hmark.no/projects/bygulv-nydalen-storo/

[xv] BygulvsdokumentetNarvik_FINAL.pdf

[xvi] https://osu.no/prosjekter/bygulv

[xvii] For en oversikt over bredden av aktiviteter som finner sted i offentlige byrom, se f.eks. vår egen artikkel i Plan (2021), «Byromsbruk – en utførlig klassifikasjon», https://www.scup.com/doi/abs/10.18261/issn.1504-3045-2021-04-11

[xviii] Dette gjelder ikke alle den slags områder. I enkelte slike mer etablerte strøk, som f.eks. Pedersgata i
Stavanger (Cook, 2023), søker man også å spille opp mot en slags autentisitet, noe hipsteraktig osv.

[xix] Sverre Bjerkeset og Jonny Aspen (2026) Søren Ulrik Thomsens København. København: Strandberg Publishing.

[xx] Søren Ulrik Thomsen (2009): «Parcelhuskvarter på højkant» [2002], fra Repremiere i mit indre mørke. København: Vindrose. Gjengitt i Samlede Thomsen, s. 744. Vår oversettelse, fra «Under påskud af at købe Darjee ling Supreme, bøttekort og charcuterievarer (…) og sniffer dén herligt intense stemning, der kun opstår i tætte storby områder, hvor der – alt sammen på én gang og midt imellem hinan den – stadig både er beboelse og butikker og kørende trafik».

[xxi] For en utredning av den norske handel- og servicenæringens utfordringer og muligheter, se rapporten Lokalisering av handel og service. Styring gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven (2022), utarbeidet av Civitas AS for Kommunal- og distriktsdepartementet.

[xxii] Ibid. Vår oversettelse, fra «før man begyndte at pudse hvert eneste dørhåndtag og indrette gaderum met som en nydelig dagligstue».

[xxiii] Niels Albertsen (2013): «Atmosfærernes by». I: B. Schiermer (red.): Fænomenologi – teorier og metode. København: Hans Reitzels Forlag, s. 217.