Byen – og landet rundt

Kvinne i grønn jakke på en bygate med historiske bygninger og biler.
Som direktør for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune har Ellen de Vibe vært en av de mest sentrale personene i utviklingen av Oslo de siste 20 årene.

Ellen de Vibe var byplansjef i Oslo i 20 år: – Jeg liker godt politikere med visjoner

– Vi sviktet når det kom til å bygge rimelige boliger i Fjordbyen, sier Ellen de Vibe. Hun mener det må tas grep for å gjøre boligmarkedet i storbyene tilgjengelig for flere. Men å slippe opp på kvalitetskravene blir feil, da setter vi i gang et race mot bunnen, sier hun.

Publisert
Lesetid: 15 min

– Fjordbyen og Bjørvika kommer nok til å være det som mest vil bli knyttet til mitt navn, sier Ellen de Vibe.

– Småhusplanen også, kanskje, legger hun til.

– Og Groruddals-satsingen … og innføringen av juridisk bindende kommuneplan med kvalitetsnormer … Oslo-modellen med planprogram og VPOR …

Jo mer hun tenker, jo lengre blir lista.

Munchmuseet, Astrup Fearnly-museet, Hovinbyen, Oslo havn, Den amerikanske ambassaden, Regjeringskvartalet …

20 år som plansjef i hovedstaden

Ikke så rart, kanskje. Ellen de Vibe var leder for Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune i 20 år – fra 1999 til 2019. Hun har stått i sentrum for en av de mest hektiske periodene Oslo har gjennomgått når det kommer til byutvikling og store byggeprosjekter. Siden årtusenskiftet er det bygget flere boliger i Oslo enn det totale antall boliger som finnes i Stavanger.

Ellen de Vibe har fått skylda for mye, og æren for enda mer – eller omvendt. Det kommer nok an på hvem du spør. Hun har stått i stormer og i så heftige krangler at hun to ganger i løpet av sine år som direktør i Plan- og bygningsetaten trodde hun skulle få sparken av byråden. Begge gangene slapp hun med skrekken. Kanskje fordi den meningssterke plansjefen fikk ting gjort og at politikerne trengte en som henne. Hanna Marcussen (MDG) var byråd for byutvikling da de Vibe ble takket av i 2019:

– Ellen de Vibe har vært en av de mest sentrale personene i utviklingen av Oslo de siste 20 årene. Det er få som har preget byen mer enn henne, sa Marcussen den gang.

Opposisjonslederen og nåværende byrådsleder, Eirik Lae Solberg fra Høyre, sparte heller ikke på lovordene:

Ellen de Vibe

Ellen de Vibe (f. 1952) er sivilarkitekt og byplanlegger. Hun er utdannet ved University of Wales og vokste opp i Oslo og i Valdres. Hun har gjennom hele karrieren vært en sentral skikkelse i norsk byutvikling. Etter arbeid som arkitekt og reguleringssjef flere steder, blant annet i Alta og Skien, ble hun i 1999 direktør for Plan- og bygningsetaten i Oslo, en rolle hun hadde i over 20 år – fram til 2019. Der ledet hun noen av de mest omfattende transformasjonsprosessene i det moderne Oslo – fra Fjordbyen og Bjørvika til Ensjø og Økern – og ble kjent for sin faglige integritet og evne til å stå i komplekse konflikter. Etter at hun gikk av i 2019 har hun fortsatt som rådgiver og debattant gjennom UrbanVibes, som er blitt en del av OMA. Nylig lanserte hun boken Bak fasadene – samspill og sammenstøt som formet det nye Oslo. 

Smilende eldre kvinne med briller og skjerf foran en blå, abstrakt bakgrunn.

– Ellen de Vibe har vært en tydelig og faglig sterk direktør som har gjort et stort arbeid for Oslo. Man kan være uenig i enkeltsaker, men hun har alltid vært profesjonell og ryddig, mente han.

Og etter at hun gikk av og ble pensjonist, har hun verken holdt kjeft eller gitt opp å engasjere seg.

Det er nok en del som husker et bilde av en eldre dame som en vårdag i april 2020 ble båret vekk av politiet som en av de siste av dem som demonstrerte mot riving av den sagnomsuste Y-blokka i forbindelse med byggingen av nytt regjeringskvartal. Den damen var Ellen de Vibe.  

De Vibe jobber i dag fortsatt i og for Oslo – som daglig leder i Urban Vibes, der hun tilbyr tjenester som foredragsholder, strategisk veileder, og konsulent knyttet til byplanlegging, byutviklingsprosesser og arkitektur.  

Og så har hun altså skrevet bok. Med den besnærende og treffende tittelen Bak fasadene – samspill og sammenstøt som formet det nye Oslo. 

I boken beskriver hun tiden, sakene, prosjektene, folka, seirene og konfliktene hun opplevde i sine 21 år som sjef i landets største plan- og bygningsetat. Hennes egne notater har dannet utgangspunkt for boken, noe som bidrar til at du som leser kommer tett på de situasjonene som beskrives – ja, du får et godt glimt «bak fasadene».

Bokomslag med røde fasader, en person og flyttekasser over tittelen «Bak fasadene».
Ellen de Vibe tar deg med «bak fasadene» i Oslos byutviklingen.

Det hun ikke fikk til

Men dette er verken en bokanmeldelse eller en «mimreprat». Plan er nysgjerrig på hva de Vibe mener om de neste 20 åra – om framtidens byutvikling. Om hva vi kan lære av fortidens feil og hva som skal til for å gjøre Oslo og andre norske byer og tettsteder enda bedre å bo og leve i også for kommende generasjoner.

I et forsøk på å komme litt bak de Vibes fasade, spør vi:

– Hva er du minst fornøyd med fra din tid som plan- og bygg-direktør? Hva fikk dere ikke til?

– Vi sviktet når det kom til å bygge rimelige boliger i Fjordbyen. Det var hele tiden et premiss, men det fikk vi ikke til, svarer hun kontant.

I boken skriver hun: «Vi brukte ikke fjordbyutviklingen til å gjøre byen boligmessig mer rettferdig. Dette er etter mitt syn den største mangelen i byens utvikling de siste 25 årene».

De Vibe mener at hun og hennes folk ikke kunne gjøre noe med boligprisene i Fjordbyen. Plan- og bygningsetaten har ikke myndighet eller hjemmel til å kreve det fra utbyggerne, og politikerne brukte ikke styringsretten sin som grunneier, slik hun ser det.

Vi sviktet når det kom til å bygge rimelige boliger i Fjordbyen.

Nå står nok et stort utbyggingsprosjekt for døren i Oslo. Det er vedtatt å bygge ny fergeterminal på Kongshavn, noe som åpner for massiv boligbygging og byutvikling på Filipstad. Også i dette prosjektet har politikerne lovet et visst antall «rimelige boliger». Antallet nye boliger er ennå ikke fastsatt, men i tidligere planer for området har det vært snakk om opp mot 3000 boliger. Minst 20 prosent av de nye boligene skal være utenfor det ordinære boligmarkedet og tilbys for en rimeligere penge.

– Skal det skje, så må politikerne bruke styringsretten sin, sier Ellen de Vibe.

– Hvis ikke vil utbyggerne sørge for at markedet bestemmer prisene.

To aktivister sitter på bakken med lenker og protestbannere ved regjeringskvartalet i Oslo.
Støtteaksjon for å bevare Y-blokka i regjeringskvartalet demonstrerer mot riving i april 2020. Ellen de Vibe var den siste som ble båret bort av politiet.

Vi i Villaveien

Mens diskusjonene om den videre utviklingen av Fjordbyen fortsetter – opposisjonen i Oslo bystyre «raser» mot Kongshavn-vedtaket, og det er fortsatt langt igjen til de «rimelige boligene» – så jobbes det fortsatt med å forsøke å skape en viss fortetting i Oslos mange småhusområder. Altså i villastrøkene som omkranser sentrum.

At det er lettere sagt enn gjort, kan Ellen de Vibe skrive under på. Ja, hun skriver masse om det i boken sin også.

Den såkalte småhusplanen for Oslo har hatt sine runder i ringen både administrativt og politisk. Den ble første gang vedtatt i 1997. Hensikten var å bygge nytt i villaområdene – og skape fortetting. Det var behov for flere boliger i byen, og en måte å møte boligbehovet på var, for å si det en smule tabloid, å bygge i eplehagene rundt omkring.

Men det er ikke bare hjemmene som er møblerte i Oslos villaområder. Hodene til dem som bor der er ofte nokså velutstyrte, med høy utdanning og heftig taleførhet. Det er her advokatene og arkitektene bor. Du ødelegger ikke utsikten fra terrassen til disse folka uten at de knyr.

Tre ganger ble småhusplanen revidert – sist gang i 2023 – og hver gang ble adgangen til utbygging litt strammere.

– Planprosjektet startet i 1990. Og det tok ikke lang tid før man merket at småhusplanen hadde noen uheldige konsekvenser. Så den ble strammet inn både én og to ganger, forteller de Vibe.

Målet var å skape flere boliger, gjennom en viss fortetting av småhusbebyggelsen i Oslo.

– Men småhusplanen var utsatt for veldig skiftende politisk klima, fortsetter hun.

– Småhusområdene i Oslo er av flere grunner sterkt knyttet til partiet Høyre. For det første er det jo der de fleste av velgerne deres bor. Dessuten er eiendomsretten et sterkt politisk prinsipp i Høyre.

I boken sin beskriver de Vibe et folkemøte om kommuneplanen hvor utviklingen av Slemdal, Smedstad og Nedre Grefsen i Oslo var et brennbart tema: «Ved hovedinngangen stod en mindre gruppe engasjerte og høyt utdannede mennesker i ulik alder med klare syn på byutviklingen i småhusområdene. De holdt plakater i protest mot forslagene i kommuneplanen. Flere var medievante og uttrykte tydelig sin motstand mot bymessig fortetting i småhusområdene».   

På motsatt hold presset utbyggere på for å få satt gravemaskinkloa i byens villahager. Politikerne vaklet og var uenige med både seg selv, administrasjonen og hverandre. Rettssaker rundt ulike prosjekter kom på løpende bånd. «Noen vant vi, andre tapte vi», skriver de Vibe.

Balansen mellom å ta vare på småhusområdenes karakter og å åpne for fortetting med nye, moderne boliger har alltid vært krevende, mener hun. I boken foreslår hun blant annet å bruke småhusområdene til eldreboliger gjennom påbygg og boligannekser. På den måten kan mange eldre få lov til å bo sine siste år i eget nærmiljø.

– Selv om det var mye støy, så hjalp småhusplanen oss å knesette noen områdeprinsipper for arkitektonisk utvikling, sier Ellen de Vibe i dag.  

Det koster å bo i Oslo

– De høye boligprisene i hovedstaden er en evig politisk, og planleggingsmessig, utfordring, sier hun.  

Mange mener mye om hva som skal til for å bygge rimeligere boliger. Det enkleste, men også et av de mer radikale forslagene, er å regulere prisene politisk.

Ellen de Vibe tror ikke at prisreguleringer er veien å gå for å gi rom for flere rimeligere boliger i Oslo.

– Jeg tror ikke på prisregulering, men mener vi trenger prisreduserte boliger, sier hun.

Man kan få ned boligprisene med 10–15 prosent dersom man tar noen grep, mener den tidligere plan- og bygg-sjefen.

Lavere moms er et grep hun mener kan prøves ut, slik man gjorde på 1970-tallet da boligmangelen var stor. Slutt på åpne budrunder ved salg, som driver prisene oppover, er en annen mulighet.

Eller:

– Norge har 200.000 tomme bygg. Vi kan for eksempel fjerne dokumentavgiften hvis byggene blir transformert fra næring til bolig.

Plan- og bygningsloven bør endres slik at kommuner faktisk kan stille krav til en viss andel rimelige boliger, slik som i resten av Europa.

Hva med:

– Å lage en statlig garanti for at det bygges et visst antall boliger til en rimeligere pris slik at bankene ikke trenger å kreve at halvparten av boligene er solgt før utbyggingen settes i gang. Da får vi et statlig sikkerhetsnett, omtrent som eksportgarantiordningen, som gjør det enklere å finansiere prosjekter som ellers kunne vært for risikable.

Og:

– I Tyskland, Storbritannia, Danmark og flere andre land har man også hjemler i planlovgivningen som gjør at kommunene kan kreve en viss andel prisreduserte boliger når de godkjenner reguleringsplaner. Plan- og bygningsloven bør endres slik at kommuner faktisk kan stille slike krav.

– Norge burde også ha en mye sterkere boligfinansieringsording for rimelige boliger. Blant annet bør Husbanken brukes i mye større grad. Ja, da, Husbanken har fått mer midler til boligfinansiering i år, men de pengene er allerede brukt opp.

– Norsk boligpolitikk har i årevis vært litt underlig, sammenlignet med mange andre land, mener de Vibe.

Norge burde også ha en mye sterkere boligfinansieringsording for rimelige boliger.

Den såkalte «eierlinja», som oppfordrer folk til å eie sin egen bolig, var jo et resultat av «Gerhardsen-perioden» etter krigen. Einar Gerhardsen & co mente det var bedre at folk eide sin egen bolig, enn å være avhengige av å «stå med lua i hånda» foran grådige boligeiere for å leie seg et krypinn. I kjølvannet av denne bevisstheten fikk vi Obos og andre boligbyggelag, som skulle sørge for nok rimelige boliger til «folk flest».

Nå er ikke Obos akkurat noen billigkrok i boligmarkedet lenger, men eierlinja er fortsatt dominerende både på sosialdemokratisk og borgerlig side av boligpolitikken.

I boken viser de Vibe til flere eksempler fra våre naboland som forteller at det ikke må være sånn.

I Gøteborg leier kommunen ut 50.000 boliger. Og dette er ikke boliger som er øremerket «vanskeligstilte». Dette er boliger for «hvermannsen».

I Danmark er omtrent 20 prosent av alle boliger «non profit», og de huser til sammen rundt én million mennesker. Alle kan stille seg på venteliste, og det er satt makspris på utleie og en øvre grense for lånerente (staten tar regningen hvis renten stiger over maksnivået). «Allmennboliger» kaller danskene dette systemet. Både Tyskland og Storbritannia har lignende ordninger.

Dessuten peker hun på at det norske boligmarkedet ser svært ulikt ut andre steder i landet.

– Ja, det er dyre boliger i Oslo og omegn og i andre storbyer, men flere steder i Innlandet og i Nord-Norge taper du faktisk penger idet du setter nøkkelen i døra på ditt nybygde hus. Omsetningsverdien faller umiddelbart.

Ellen de Vibe mener det ligger muligheter i de mellomstore byene:

– I mellombyene er det en vekstmulighet. De bør legge enda større vekt på en attraktiv byutvikling for å ta opp kampen med storbyene.

Kan være (enda) tydeligere nå

Med boken ønsker Ellen de Vibe å invitere til debatt om by- og regionsutvikling.

Hun har lenge vært kjent for å si hva hun mener, men har tross alt vært bundet av sin rolle som byråkrat.

– Jeg kan være tydeligere nå.

– Vi må gå fra sektortenkning til helhetstenkning når det kommer til by- og regionutvikling mener hun.  

Hun vil at bygninger må kunne brukes på flere måter enn det som er primærformålet. 

For eksempel har større oppmerksomhet på beredskap gjort at behovet for tilfluktsrom er kommet mye høyere opp på agendaen. Istedenfor å tenke at da blir ting enda dyrere, må man heller benytte muligheten et slikt rom gir, mener de Vibe.

– Vi kan tenke flere bruksområder for et tilfluktsrom. Det må ikke stå tomt eller brukes som lager, sier hun.

– Vi må vekk fra «enten/eller»-tenkningen. Vi må klare å tenke både skreddersøm og standardisering. Mer bruk av standardiserte byggemoduler og prefabrikkerte løsninger for nybygging på større tomter. Dessuten må vi satse mye sterkere på ombruk. Og til ombruk trengs det skreddersøm.

Elv med fossefall foran moderne høyhus og grønne trær i en by.
Prosjektet Vertikal i Nydalen i Oslo, som Snøhetta står bak, er et godt eksempel på at bransjen tenker nytt, mener Ellen de Vibe.

– Ombruk blir stadig viktigere. Her ligger det et enormt marked. Men det krever en annen tenkning enn vi er vant til. Og det er vanskelig å endre en hel bransje, erkjenner de Vibe, og legger til:

– Det er for mange aktører, spesialister og leverandører som skal og må høres når vi skal ny- eller ombygge i Norge i dag. Arkitektene må komme seg høyere opp på banen, sier hun.

– Se på prosjektet Vertikalen i Nydalen i Oslo. Der har de hørt på arkitektene og kuttet ut mekanisk lufteanlegg og heller bygget slik at det fungerer helt utmerket med naturlig lufting. Dermed sparer man både penger og energibruk, sier de Vibe og spør seg selv om hele bransjen: 

– Nå har vi et litt strammere boligmarked, så kanskje det gjør det lettere å tenke nytt?

Feil å lempe på kvalitetskravene

Ellen de Vibe er imidlertid ingen tilhenger av å lempe på kvalitetskravene til hva som er en «god bolig» – som en rekke bransjeaktører og politikere med stadig mer utestemme mener «må til».

– Dersom vi begynner med det, å endre krav til dagslys, utearealer, boder og slike ting, så starter vi et race mot bunnen, sier hun.

Dersom vi begynner med det, å endre krav til dagslys, utearealer, boder og slike ting, så starter vi et race mot bunnen.

De Vibe vil heller se på strukturer og prosesser. I dag ender man ifølge henne ofte opp med at flere konsulentfirmaer gjør den samme utrednings- eller analysejobben for det samme prosjektet. Her er det helt klart mulig med forenklinger, mener hun.

«Rett på byggesak», hvor du slipper en full reguleringsprosess dersom du ivaretar visse kvalitetskrav, ble lagt inn i kommuneplanens arealdel for Oslo i 2015. Det er en tysk-inspirert modell der utbyggere kan hoppe over reguleringsplan og gå direkte til byggesak når prosjektet passer inn i eksisterende bebyggelse. På denne måten sparer man både tid og penger.

Det har vært så vellykket at denne måten å kutte ned saksbehandlingstiden på, nå vurderes som en mulighet over hele landet.

Et annet grep de har tatt i Oslo er den såkalte Oslo-modellen som kobler et planprogram med en egen veiledende plan for offentlige rom – eller VPOR som det heter på plansk.  

VPOR er et planverktøy Oslo kommune bruker for å sikre gater, parker, torg, forbindelser og blågrønne strukturer før man begynner å detaljregulere enkeltprosjekter. Den er ikke juridisk bindende, men i praksis sterkt veiledende for all videre planlegging. VPOR gir felles rammer for alle utbyggere, slik at prosjekter kan starte raskere fordi hovedgrepene allerede er avklart og ikke må forhandles i hver enkelt byggesak.

For eksempel har man i Oslo benyttet denne modellen under utbyggingen av Ensjø, Løren, Hasle og andre deler av det store Hovinbyen-prosjektet.

– Man gjennomfører planprosessen og forhandlinger om kostnadsfordelinger under ett. På den måten kan man sette i gang store prosjekter mye raskere enn tidligere, da måtte alle forhandlinger og detaljreguleringer være unnagjort før man satte grabben i jorda, sier de Vibe.

Hun mener Oslo-modellen er en enklere modell enn tradisjonell områderegulering – altså kommunens overordnede, juridisk bindende plan for et større område – som fastsetter struktur, formål og rammer før detaljregulering og byggesaker.

Badstuer og boliger på Sukkerbiten i Bjørvika. – Fjordbyen og Bjørvika kommer nok til å være det som mest vil bli knyttet til mitt navn, sier Ellen de Vibe.

Stortinget vedtok nylig et nytt verktøy i plan- og bygningsloven for områdeutviklingsstrategi som trådte i kraft i fjor sommer. Mange mener imidlertid at denne modellen gir utbyggerne for store gevinster med relativt lav risiko og få krav, mens kommunen tar mesteparten av både prosessrisikoen og kostnadene.

– Dagens nye modell er for kompleks. Dessuten tar den ikke hensyn til at bærekraftsutviklingen i et 30-årsperspektiv vil fordre andre kvaliteter enn dem som er mest innlysende i dag, mener de Vibe.  

– Men utbyggere er jo med og betaler for gildet, blant annet infrastruktur der det bygges nytt?

Den retoriske diskursen mellom aktørene er ikke alltid oppbyggelig. Den kan med fordel bli bedre.

– Ja, men de planskapte verdiene må deles mellom utbyggerne og fellesskapet. Derfor er det rett og rimelig at utbyggerne er med og betaler for infrastruktur.

Men altså, noe selvkritikk kan Ellen de Vibe ta på vegne av alle plan- og bygningsetatene rundt omkring i landet:

– Kommunene krever for ofte ting for sent i prosessene. Der har mange kommuner noe å ta tak i. De bør også bli bedre på langtidsplanlegging, mener hun.

– Det er viktig at kommunene følger opp store byutviklingsgrep med rask utbygging av både teknisk, grønn og sosial infrastruktur.

– Det oppstår ofte diskusjoner og uenigheter mellom kommunen og utbyggerne. Det kan nærmest oppleves som et slags «blame game» innimellom. Er du enig?

– Ja, den retoriske diskursen mellom aktørene er ikke alltid oppbyggelig. Den kan med fordel bli bedre.  

«Årets byhelt»

Ellen de Vibe har fått mye av både kjeft og heder oppigjennom. Og hun blir fortsatt sett på – og lyttet til – som en viktig stemme. De Vibe ble nemlig kåret til «Årets byhelt» i Oslo under Oslo Urban Week i september. I sin begrunnelse la juryen vekt på at den tidligere P&B-direktøren «fortsatt er en tydelig, modig og engasjert stemme i byutviklingen» og at hun «deler raust av sin kunnskap som samfunnsdebattant, skribent og foredragsholder».

Men det har vært noen virkelig tøffe tak. Mange av dem er beskrevet i boken hennes – og selvsagt sett med de Vibes øyne. Ett eksempel er da kommunens for lengst vedtatte småhusplan ble opphevet av statsforvalteren, på et tidspunkt da over 400 byggesaker allerede var ferdigbehandlet.

Den såkalte «ambassadesaken» er et annet eksempel. Den handlet om den amerikanske ambassadens ønske om å bygge ny ambassade på Huseby, og den påfølgende konflikten mellom ambassaden, Forsvaret, Oslo kommune og ikke minst lokalbefolkningen på Huseby. Saken ble et av de mest krevende plan- og maktpolitiske oppgjørene i de Vibes «regjeringstid». Naboene mente det skulle ha vært laget en konsekvensutredning for prosjektet, noe etaten avviste. Seks år med rettssaker helt opp til Høyesterett fulgte, og reguleringsvedtaket ble opprettholdt.

I ettertid fremkom det imidlertid dokumentasjon på at ambassadens planrådgivere hadde holdt tilbake informasjon som viste at det skulle ha vært laget en konsekvensutredning.

– Du har hatt makt i din rolle som sjef for plan og bygg i mer enn 20 år?

– Ja, jeg har hatt påvirkningsmulighet. Det er klart.

– Og rett etter at du sluttet, så ble jobben som direktør for plan og bygg i Oslo omgjort til en åremålsstilling. Hva synes du om det?

I 1999 ville Høyre ha Fjordbyen. Da de rødgrønne tok over i 2005, kom ambisjonen om et bilfritt byliv. Jeg liker godt politikere med visjoner.

– Vel, jeg synes seks år er kort tid i byutviklingssammenheng. Byutvikling tar tid. Ved en tidsbegrenset åremålsstilling risikerer man å pulverisere ansvaret slik at de langsiktige linjene forvitrer.

– Det ligger mye politikk i byplanlegging. Hvordan har du manøvrert deg mellom de ulike politiske regimene i Oslo? Du har jo jobbet under både borgerlig og rødgrønt byråd?

– Forskjellen på boligpolitikken i Oslo, enten byrådet ledes av Høyre eller Arbeiderpartiet, er liten, mener Ellen de Vibe.

– Det er litt ulik retorikk og litt forskjell i virkemiddelbruk, men i realiteten er det ikke mye forskjell på politikken deres.  

– Alt i alt synes jeg det politiske systemet i Oslo er ganske sunt. Oslo-politikerne er seriøse og arbeidsomme. Jeg har jobbet godt med alle politikerne som har styrt «min etat», sier hun.  

– Noen du vil trekke fram spesielt?

– Vel, da må det bli Høyres Bård Folke Fredriksen. Det er han jeg jobbet lengst med. Og det var under ham kommunen banet veien for Fjordbyen.

Hun forteller at hun alltid synes det var spennende med nye politiske koster i byrådet.  

– De nye har gjerne med seg sine egne visjoner for byen. I 1999 ville Høyre ha Fjordbyen. Da de rødgrønne tok over i 2005, kom ambisjonen om et bilfritt byliv.

– Jeg liker godt politikere som peker mot himmelen med tydelige visjoner.

Skriv mindre – tegn mer

Det sitter hundrevis av plansjefer rundt om i det ganske lange land, og mange av dem river seg nok i håret av dårlig økonomi, sprikende politiske signaler og urimelige krav fra alle kanter.

– Du vet bedre enn de fleste hva de står i. Hva er ditt råd til dem?

Den enkelte kommune må finne sin visjon. Det er viktig at den enkelte kommune, særlig de mindre, makter å «samle kreftene».

– Kommunene må bruke ressurser på å finne ut av hva de vil. Den enkelte kommune må finne sin visjon. Det er viktig at kommunene, særlig de mindre, makter å «samle kreftene» og prioriterer det som kan fremme kommunens utvikling. Det er ofte lett å spre innsatsen og ressursene for tynt utover.

– Dessuten, fortsetter de Vibe.

– Skriv halvparten så mye som du gjør i dag, og tegn dobbelt så mye. Altså, vis fram hva du vil og hvordan ting kan bli.

Og til sist:

– Du må prøve å evne å holde på visjonene over tid. Ting tar tid. Og husk, hold fokus på det viktigste. Ikke la deg distrahere av alle typer innspill og ideer som forstyrrer hovedelementene i visjonen.

Et eksempel fra utbyggingen i Bjørvika illustrerer noe av det Ellen de Vibe mener med dette:

– Vi laget en klar gate- og byromsstruktur i reguleringsplanen, for eksempel ved at bebyggelsen på sørsiden av bulevarden Dronning Eufemias gate skulle ha lavere bebyggelse enn langs nordsiden. Den holdt vi knallhardt på. Andre ting, som type bebyggelse og fasadeutforming for eksempel, var vi mer fleksible til. Og det mener jeg gjorde at Bjørvika fikk sitt helt egenartede og helhetlige preg.

– Mange vil si at Oslo får altfor mye oppmerksomhet når det snakkes og diskuteres om byplanlegging og samfunnsutvikling. De har kanskje et poeng?

– Det kan være. Men Oslo er hovedstad og landets desidert største by. Oslo viser andre hvor viktig det er å utvikle sentrumsområdene. Det skaper liv, aktivitet, konkurranseevne og livskvalitet, sier hun, og legger lakonisk til:

– Når Felleskjøpet og Landbrukssamvirket flytter hovedkontoret sitt til Grønland i Oslo, så viser det hvilken betydning Oslo sentrum har.

Powered by Labrador CMS