Hvor ble det av gaten?

Emil Rensvala er spesialrådgiver for mobilitet i Plan, bygg og geodata, Bærum kommune. 

ESSAY. Gaten der jeg vokste opp var en hockeybane. Målene ble stilt opp midt i gaten og vi tok frem køllene. Vi var mange gutter i samme alder. Min yngre bror, som syklet på trehjuling, ønsket å være med. Vi sa ja. Han fikk være «Zamboni», og spyle isen i periodepausene.

Andre dager var gaten en tennisbane. Eller et sted for en ridderturnering. Da var syklene hester og køllene lanser. Inntil vi fant ut av at det ikke var så lurt. Da syklet vi bare. Vi syklet langt bort. Til fotballbanen og til lekeplassen. Det fantes en BMX-bane i skogens utkant hvor man kunne rulle rundt og hoppe. De eldre barna turte å hoppe på det store hoppet i ene svingen.

Dette var før vi ble trafikanter. På den tiden var vi bare oss selv. Men nå er vi trafikanter når vi går ut av døren hjemme. Det har Trygg Trafikk bestemt. Bruk refleksivest og følg med på trafikken. Hold til venstre. Søk øyekontakt. Se i alle retninger før du krysser. Ikke bare stå der, da er du i veien!

Trafikkmaskinen

Flyt og fremkommelighet for trafikken dominerer vår tids diskurs om hva gatene er til før. Men gater har i alle tider hatt flere funksjoner enn bare som samferdselsårer. Ikke minst som byens «stue», hvor barn har lekt, naboer snakket og folk møttes.

Gatene var i regelen uregulerte mellomrom mellom husene. Det begynte å endres for hundre år siden, da trafikkingeniørkunsten oppstod. Ingeniørene fikk i oppdrag å sikre flyten i den voksende biltrafikken, og ble gitt gatene som sitt domene. Ordet ingeniør kommer fra fransk ingénieur, som igjen stammer fra den middelalderlatinske betydningen 'maskin'. Gatene ble en del av den store trafikkmaskinen som byene skulle være.

Gatene ble systematisk regulert og oppdelt i ulike funksjoner, der hovedfunksjonen nesten alltid var samferdsel: å transportere flest mulig så raskt som mulig.

Barnas selvstendige bevegelsesfrihet

Jeg tar med meg målebandet ut på gaten der mine barn nå vokser opp. Den består av 2,9 m fortau, 2,1 m bilparkering, 5,3 m kjørebane, og igjen 2,1 m bilparkering og 2,9 m fortau på andre siden. Det gir en total på 15,3 meter, der 9,5 meter kan sies å være utformet for samferdsel. Det føles i hvert fall sånn. Det er selvfølgelig mulig å slå av en kort prat på fortauet, men det føles ikke som at det er hensikten. Gaten inviterer ikke til opphold. I det minste ikke til lek. Å ta frem en ball eller å leke riddere med lanse er ikke noe å tenke på. Her er vi først og fremst trafikanter.

Jeg vil ikke si at mine barn vokser opp i et fengsel, men de har langt fra den samme bevegelsesfriheten som jeg hadde i samme alder. Forskning fra flere land viser at barns selvstendige mobilitet har falt betydelig de siste tiårene.

Det var i gatene vi vokste opp. Det var der vi lærte oss å være med andre. Der vi lærte oss sosiale koder og å håndtere situasjoner som oppsto. Der vi fikk utløp for vår energi. Der vi lærte å finne veien hjem. Der vi lærte å klare oss selv, uten å ha foreldre som måtte sveve som et helikopter over oss.

Mine barn vokser ikke opp langs en rolig småhusgate som jeg, men langs en bygate. Gater er forskjellige, og her er det mer biltrafikk enn der jeg vokste opp. Det er dog en relativt rolig bygate med ganske lite trafikk, og desto flere som går og sykler. Med fartshumper, 30 km/t-sone og forbud for gjennomfartstrafikk har trafikkingeniørene brukt opp mye av sitt arsenal for å prioritere mennesker i gaten. Eller ja, fotgjengere.

For det er fortsatt en gate som er utformet for samferdsel. Inkludert gange. Mens jeg skriver dette, driver de med å innsnevre fotgjengerfeltene utenfor mitt vindu. Misforstå meg rett – det er helt fantastisk, og vil gjøre det svært mye tryggere for barna å krysse gaten. Men gaten vil fortsatt føles som en vei. Ikke som et sted for hockeykamper.

Det sies at man ikke kan løse et problem med samme tenkning som vi brukte om det som skapte det. Er det hva som skjer nå som vi skal få flere til å gå og sykle? Vi modifiserer trafikkmaskinen, men det er fortsatt en trafikkmaskin. For en hammer er ethvert problem en spiker. For en trafikkingeniør er det trafikkavvikling.  

Så hvordan kommer vi oss videre? Kanskje trenger vi et helt nytt utgangspunkt. I London har man funnet et interessant alternativ de kaller «Sunne gater».

Sunne gater

Sunne gater (Healthy Streets) ble utviklet i London, og i 2018 vedtatt som det overordnede rammeverket for The Mayor’s Transport Strategy. Deretter har det spredd seg rundt i England og til flere andre land.

Kombinasjonen av helse og gater gir et nytt utgangspunkt for å diskutere transport. Istedenfor for å forflytte flest mulig så raskt mulig, fører det tankene til hvordan våre gater kan gi oss velvære. Sunne gater gir oss ett språk som kan sette ord på det som mangler i min, og i mange andre gater.

Rammeverket tar utgangspunkt i ti indikatorer for grunnleggende, menneskelige behov for at vi skal trives og ha god helse (se illustrasjon). Den får oss til å innse at planleggerens oppgave er å sikre at alle føler seg velkomne – uansett om du er 5 eller 95 år. Og at det handler om opplevelsen av gaten for den som befinner seg der.

Er våre veg- og gatenormaler utformet med tanke på at det skal finnes steder å stoppe og hvile? At du skal føle deg avslappet? Eller at det skal være noe å se og gjøre?

Hvor er barna?

Angående noe å se og gjøre: da jeg var hjemme hos mine foreldre nylig, så besøkte jeg den gamle BMX-banen i skogens utkant. Den har vokst igjen. Gatene i småhusområdet er øde. Det bor fortsatt mange barn i området, jeg tror det i hvert fall. Jeg ser leketøy i hagene. Barna er kanskje inne? Eller fastspent i baksetet på vei til en lekekamerat.

Det er neppe gatenes utforming som forklarer utviklingen. De fleste gatene har samme utforming nå som da vi var små. Men bruken av gatene har blitt endret – drevet av større samfunnsendringer, som hvordan vi organiserer arbeid, fritid og handel. Avstandene i hverdagen har økt, og med det, biltrafikken. Det er mange årsaker til at barna ikke er å se ute på egen hånd slik som før.

Samtidig, hvis målet er at vi alle skal komme oss mer ut, så er kanskje en viktig del av løsningen nettopp gatene. Det er ikke sikkert det er mer trafikkingeniørkunst vi trenger, uten andre perspektiver. Andre spørsmål. Andre indikatorer. Sunne gater er et fint eksempel på hvordan vi kan ta en helt ny tilnærming til våre gater.

Gater er forskjellige, og alle gater må ikke være hockeybaner. I hvert fall ikke hver dag. Noen dager finner barna sikkert på andre ting.