Hvordan og hvor skal vi leve levelig i framtiden?

Det er en klassisk norsk problemstilling: Politikerne maser om at vi har behov for 130 000 nye boliger her i landet. Samtidig viser en kartlegging fra Samfunnsøkonomisk Analyse og Norstat at 202 000 boliger i Norge står tomme rundt om i byer og tettsteder, på bakkar og berg.

Ja, da. Å bare ta i bruk tomme bygg  løser ikke alt. Men dette lille paradokset illustrerer noe norsk – at mange byråkrater og politikere ser seg blinde på tradisjonelle løsninger og ikke våger eller evner å tenke veldig nytt.

Heldigvis finnes dem som tenker nytt. Også blant profilerte byråkrater.

– Vi sviktet når det kom til å bygge rimelige boliger i Fjordbyen. Det var hele tiden et premiss, men det fikk vi ikke til. Dette er etter mitt syn den største mangelen i Oslos utvikling de siste 25 årene, sier Ellen de Vibe i et lengre intervju i denne utgaven av Plan.

– Vi er et skikkelig sært land som ikke har noen som helst variant av rimelige boliger, sier byforsker Gro Sandkjær Hanssen, og får ståtte av forskerkollega Erling Dokk Holm: 

– Mange norske kommuner har laget gode planer. Det er ikke alltid der det butter. Heller er det slik at man gjennom politiske prosesser saboterer disse planene. Min erfaring er at i mange norske kommuner så settes den planfaglige kompetansen til side av ulike politiske flertall. Det er dumt i seg selv, og det fører også til at flinke folk slutter, og at svakere planavdelinger blir virkeligheten, sier han.

Byen – og landet rundt

Byen – og landet rundt blir et eget tema i Plan de kommende ukene. Hvordan skal vi bygge og utvikle byene og tettstedene våre for en bærekraftig framtid? Det er utfordringen planleggere, ordførere og rikspolitikere står midt oppi.

Utfordringen er ganske lik, enten det handler om«Tigerstaden» Oslo, Jugendbyen Ålesund, Kunnskapsbyen Lillestrøm, Bluesbyen Notodden, Regionbyen Ski, Hardangerbyen Odda, Kulturbyen Førde, Kystbyen Fosnavåg eller Havbyen Måløy.  

For det er blitt noen byer i Norge etter at loven ble endret, og kommunene selv kunne bestemme egen bystatus fra midten av 1990-tallet.

Helt fram til 1992 var det faktisk kun 46 byer i Norge. Siden er kommet til mer enn 60 nye – og da er vi oppe i rundt 110.

Sist ut av by-ivrige norske kommuner er i skrivende stund Rælingen kommune, som vedtok å bli by i 2024, og som nå kaller sin nye by for Fjerdingby.

Litt flere tall

Vi har dykket ned i de ferskeste befolkningstallene, per 30. juni i år, og sett på utviklingen de fem siste årene. Norge har fått 234 733 nye innbyggere siden 1. juli 2021, tilsvarende en samlet vekst på 4,3 prosent.

Noen sentrale poeng:

• Samtlige fylker vokser: Akershus klart mest, med hele 8,3 prosent. Nordland er nederst med bare 1,2 prosents vekst – beskjedne 2922 innbyggere.

• Veksten rundt Oslo: Hele 7 av de 10 kommunene som har vokst mest ligger tett på hovedstaden. Selv 10. plassen, Vestby, har dobbelt så høy vekst som hovedstaden. Ingen andre regioner i Norge kan konkurrere med veksten rundt Oslo.

• Mørkt lengst nord: Gamvik og Måsøy i Finnmark har falt mest blant våre 357 kommuner, begge med 6,7 prosent.

• Stillstand: Vekst og fraflytting får normalt oppmerksomheten i den politiske debatten. Men det er mange i midten. Hele 62 kommuner ligger i intervallet +/- 1 prosent over fem år. I 18 kommuner har befolkningsendringene vært +/- 10 innbyggere.  Kragerø er størst blant disse med 10 372 innbyggere.  

Annerledeslandet

Tidligere i år la regjeringen Støre fram rapporten Regionale utviklingstrekk 2025. Noen konklusjoner:

• Norge har høyere folketallsvekst enn Sverige, Danmark og Finland. Den er mer geografisk spredt her og veksten i små og usentrale kommuner er langt høyere.

• Uten flyktninger fra Ukraina ville folketallet gått ned i distriktskommunene.

• Distriktskommuner har stor utflytting av unge mellom 20 og 30 år. Mye av denne utflytt­ingen er knyttet til utdanning og arbeid.

Flere barn må til for å få vekst, og det ser ikke like lyst ut over alt, skal vi tro regjeringen:

Finnmark har det «klart største kvinneunderskuddet i landet med 89,2 kvinner per 100 menn». De minst sentrale kommunene har færrest kvinner i fruktbar alder.