Riksantikvar Hanna Geiran: – Alle spor etter mennesker er kulturminner
Dersom man ikke hadde hatt mulighet til innsigelse i byggeprosjekter kunne ikoniske kulturminner som Karl Johans gate i Oslo vært motorvei, mens Røros sentrum sannsynligvis ville sett ut som en hvilken som helst småby fra 1960-tallet.
Det er mange eksempler på at kulturminnemyndighetene har reddet kulturminner vi i dag ville ment det hadde vært hårreisende å rive eller ødelegge.
Her en et lite knippe:
Bakklandet – Trondheims mest ikoniske trehusbydel
Kampen, Rodeløkka og Grünerløkka i Oslo
Karl Johans gate i Oslo – her var det planer om motorvei
Vågsbunnen i Bergen og (til og med) Bryggen i Bergen
Kvadraturen i Kristiansand
Gamle Stavanger
Storgata i Tromsø
Bergstaden Røros – her ville man på 1950- og 60-tallet «modernisere» sentrum. I 1980 kom Røros på Unescos verdensarvliste.
Nasjonale kulturminneverdier
Plan har besøkt Riksantikvaren, som for hvermannsen kanskje er det fremste symbolet på vern – og dermed også innsigelser – i landet. Men, det må sies, at hos Riksantikvaren er ikke plansaker det de rundt 140 ansatte holder mest på med. De fleste innsigelsessaker løses på et lavere forvaltningsnivå. Riksantikvaren kommer kun inn i en sak dersom det er snakk om «nasjonale kulturmiljøinteresser».
I 2025 fikk Riksantikvaren oversendt 14 plansaker fra fylkeskommunene for vurdering. I ti av disse valgte Riksantikvaren å reise innsigelse fordi planforslagene innebar «vesentlig risiko for tap av kulturminneverdier». I tre saker vurderte Riksantikvaren at innsigelse ikke var nødvendig, og i én sak ble planforslaget endret slik at innsigelse ikke lenger var aktuelt.
Ser man på tallene gjennom flere år – for eksempel mellom 2021 og 2025 – viser det seg at antall innsigelser fra Riksantikvaren varierer noe fra år til år, «med flest saker i 2024 med 11 innsigelser», skriver Riksantikvaren i sin årsrapport for 2025.
Den største andelen av innsigelsene gjelder reguleringsplaner. I 2025 var to av innsigelsene knyttet til kommuneplaner, mens åtte gjaldt reguleringsplaner. Flere saker ender med at kommunene endrer planene i tråd med Riksantikvarens krav, særlig i 2023 og 2024. I perioden 2021–2025 er én sak avgjort i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD).
– Innsigelsesinstituttet er jo et institutt for forhandling. Og som oftest blir sakene løst via mekling. Blir vi ikke enige, sendes de til KDD for endelig avgjørelse, foreller riksantikvar Hanna Geiran til Plan.
– Bruk den lokale kompetansen
Det er en del myter og feiloppfatninger om innsigelsesinstituttet «der ute», mener Geiran.
– De fleste sakene blir jo løst.
Et velment råd til kommunene fra Riksantikvaren lyder som følger: Trekk oftere inn den kommunale og fylkeskommunale forvaltningens kulturminnekompetanse i forkant. Hør på hva de sier.
Dersom lokal forvaltning ikke blir enige, havner saken hos Riksantikvaren, forutsatt at det er snakk om «kulturminner av nasjonal interesse». I andre saker er det fylkeskommunen som fremmer innsigelser i plansaker.
– Kulturminner er alle spor etter mennesker, fastslår Hanna Geiran.
Ifølge Riksantikvaren er «innsigelse er et sentralt virkemiddel for å sikre at nasjonale og viktige regionale hensyn blir ivaretatt i kommunal planlegging».
Fylkeskommunen er den nærmeste forvaltningsenheten for kommunale plansaker.
Men hvis politikerne overprøver faglige råd fra sin forvaltning, skal saken sendes til Riksantikvaren. Direktoratet vurderer saken på selvstendig grunnlag, og skal vurdere om nasjonale eller vesentlige regionale kulturmiljøer står i fare for å gå tapt.
– Kulturminner er jo en ressurs. Målet er vern gjennom aktiv bruk. Det gir også en betydelig klimaeffekt, framholder riksantikvar Geiran.
– Og, vi må huske på at disse kulturminnene jo er en ikke-fornybar ressurs, legger hun til.
Med andre ord: ødelegger du Bryggen i Bergen, så blir den borte for alltid.
Fredet jugendstil midt i Oslo
Riksantikvaren holder hus «i Oslos laveste signalbygg» – i det gamle trelastlageret i Schweigaards gate 28 i Oslo. Dette er en bygning full av kulturminner og med en dramatisk historie.
Schweigaards gate 28 ble oppført i 1911 som et trelastlager for Norsk Trelastindustri AS, og var en viktig del av det gamle trelast- og havneområdet langs Vaterland og Grønland. Bygningen har en karakteristisk, bølget fasade i jugendstil, som er unik i Oslo. Norsk Trelastindustri hadde både lager- og kontorfunksjoner der, og bygningen var i drift som trelastlager helt fram til 1990‑tallet, da området gradvis ble transformert til moderne by- og næringsformål. Trelastlageret ble fredet i 1997, som representant for en viktig industri i Norge og Oslo.
I 2003 ble bygningen rammet av en totalt ødeleggende brann. Etter brannen ble det besluttet å rekonstruere fasaden som en tro kopi av originalen. Bak den gjenskapte fasaden ble det oppført et moderne kontorbygg, som ble ferdigstilt i 2008. I årene etter ble bygningen brukt som kontorlokaler for ulike virksomheter, blant annet av ulike bankmiljøer.
I 2025 flyttet Riksantikvaren inn i bygningen. Dermed fikk den rekonstruerte fasaden og det moderne kontorbygget en ny rolle: Som arbeidssted for den statlige kulturminnemyndigheten – i et bygg som selv er et eksempel på hvordan kulturminner kan rekonstrueres og videreføres i ny bruk.
Et sentralt poeng for Riksantikvaren i så måte: 70 prosent av inventaret er gjenbruk.
Innsigelsesinstituttet er jo et institutt for forhandling. Og som oftest blir sakene løst via megling
Klima- og miljødepartementet
Forvaltningsmessig ligger Riksantikvaren under Klima- og miljødepartementet.
– Det er mange som tror vi hører til under Kulturdepartementet, men vår tilhørighet er ikke merkelig. Klima og miljøspørsmål, og ikke minst gjenbruk og sirkulærøkonomi, er noe Riksantikvaren har drevet med i mange år. Det er jo det som er kulturminnevern – å reparere, og bruke bygninger videre. Siden lenge før det ble et bredt samfunnsanliggende, forteller Hanna Geiran, og fortsetter:
– Gjenbruk er en effektiv måte for å få ned klimagassutslipp på. En Sintef-undersøkelse som viser nettopp dette, er bærebjelken i vår klimastrategi. Noe som igjen danner mye av utgangspunktet for vårt syn på by- og regionutvikling, og som er helt på linje med regjeringens areal- og arkitekturstrategi.
– Og vi har en helt fantastisk samling med eksempler som viser at det nytter.
Plan spør om byggebransjen er blitt mer opptatt av klima- og miljøaspektet de senere årene. Geiran svarer at hun må ty til «svogerforskning» – altså sin egen erfaring og opplevelse. Hun er arkitekt i bunn, og var selv opptatt av klima og gjenbruk da hun begynte å jobbe hos Riksantikvaren i 2005.
– Da jeg startet her, var det kanskje en liten håndfull konsulenter som var opptatt av dette. I dag er det et av våre hovedanliggender. Dessuten ser man at dette også brer om seg i «bransjen».
– Arkitektstudentene i dag tegner veldig sjelden nye hus. Og også eiendomsselskapene driver i stadig større grad med restaurering og tilbakeføring i sine prosjekter, påpeker Geiran.
– Fordi de ser at det lønner seg, legger hun til.
– Se bare på den amerikanske ambassaden i Oslo. Eller Petter Stordalens hotell Sommero.
– Disse eiendomsgutta kaster ikke penger ut av vinduet når de bedriver gjenbruk. De gjør det fordi de tjener på det.
– Pendelen fra da alt skulle være nytt i betong og glass er i ferd med å snu. Og vi hos Riksantikvaren er med å dytte på den pendelen...
– Og kanskje Arkitekturopprøret også?
– Ja. Til en viss grad. De er jo mest opptatt av å bygge nytt i gammel stil. Men de har bidratt til at byutvikling har blitt et bredt diskusjonstema.
– Ingen vil endre en stavkirke
– Hva slags saker er det mest strid om, når det kommer til vern? Hva slags kulturminner må dere jobbe hardest for å verne?
– Altså, det er jo ingen som vil endre en stavkirke. De skikkelig gamle byggene og kulturminnene er det sjelden bråk rundt, forklarer Geiran.
– Bygninger som er litt nyere derimot, rundt 50 og 70 år gamle, blir ofte vanskeligere. Mange vil gjerne bli kvitt «de halvgamle greinene». Så modernismen har levd farlig i flere år. Men også det er i ferd med å bedre seg nå. I dag ser stadig flere verdien av bygninger fra 1950 og 60-tallet.
– Ikke alle ser mulighetene i å bygge om. Mange vil fortsatt bygge nytt i «glass og betong», og det er ganske gammeldags, mener riksantikvar Geiran.
– Er det noen spesielle saker som dere regner med vil komme innom dere?
– Planene om et nytt høyhus ved siden av den fredede Østbanehallen ved Oslo Sentralstasjon vil helt sikkert komme innom oss.
Et annet aktuelt utbyggingsprosjekt Riksantikvaren har reist innsigelse mot, er planene om den såkalte Marienlyst-utbyggingen i Oslo – på tomta NRK vil forlate i 2030. Innsigelsen gjelder høyden på bygningene nærmest den fredede Fysikkbygningen på Blindern og hensynet til Nedre Blindern gård. Siden Universitetet ble bygd, har Fysikkbygningen vært det høyeste huset på Nedre Blindern og et monumentalt inngangsparti til universitetet.
Riksantikvaren mener at det overordnete plangrepet for Marienlyst-utbyggingen er godt, men at høyder og utnyttelse i deler av planområdet er i konflikt med nasjonale kulturmiljøinteresser.
– Dette blir høyt og massivt, og svært tett på universitetets fredede bygninger.
Høyhus skaper ofte konflikter. De er en del av den såkalte knutepunktstrategien, og det er dermed et politisk ønske at man skal bygge høyere ved kollektive knutepunkter. Men hvor høyt og hvor mange, er et vurderingsspørsmål fra sak til sak.
– Vi vurderer hver sak for seg. Mange mener vi for slepphendte, andre for strenge. Vi vil finne løsninger. Finner vi ingen løsning, risikerer vi at bygninger blir stående tomme. Det er ikke en god løsning, sier Geiran.
Altså, det er jo ingen som vil endre en stavkirke. De skikkelig gamle byggene og kulturminnene er det sjelden bråk rundt
Det norskeste man visste var den norske bonden
Hanna Geiran mener at myten om at Riksantikvaren består av eldre menn med skjegg som reiser rundt og setter osteklokker over gamle hus, er noe som henger igjen fra en etter hvert ganske så fjern fortid.
Riksantikvaren ble etablert i 1912, og den gang bestod etaten rett nok av en håndfull eldre herremenn med møblert utdanning.
– De pekte på og bestemte hva som var viktig å ta vare på, forteller Geiran.
Og da etaten begynte med fredning i 1923, skulle man ta vare på «det norske». Dette hadde også med at Norge var rimelig fersk som selvstendig nasjon. Etter århundrer som lillebror under dansker og svensker, var man på jakt etter det som representerte oss i Norge.
– Og det norskeste man visste om var den norske bonden. Særlig innlandsbonden i Gudbrandsdalen. Det tok imidlertid tid før man så verdien av å ta vare på kulturminner langs kysten og i Nord-Norge.
Først en del år senere rettet Riksantikaven blikket mot andre deler av landet, og også mot ulike deler av samfunnet, og man så ikke lenger bare på bygningen i seg selv, men på hva den representerte.
I dag er Riksantikvaren et stort og profesjonelt forvaltningsorgan, som også engasjerer en betydelig andel frivillige gjennom historielag, lokale kulturvernforeninger og lignende.
– Vi har mange på laget, og er ikke frakoblet samfunnsutviklingen, framholder riksantikvar Hanna Geiran.