Hvorfor ble det sånn, og hva slags bok er dette egentlig?

Gerrit Mosebach er arkitekt og byplanlegger.

PLAN / DEBATT. Den brede offentlige kritikken av dagens arkitektur, ikke minst synliggjort gjennom det fremvoksende Arkitekturopprøret, skaper økt etterspørsel etter forklaringer på dagens bygde landskap.

Innholdsmessig er boken «Hvorfor ble det sånn?» en samling av 17 tekster med ulike eksempler, forklaringer og perspektiver, skrevet av 24 bidragsytere fra arkitektur- og byutviklingsfeltet. Mange av disse er svært interessante og lærerike, og flere er også gode å lese som enkeltstående refleksjoner.

Bredden i innfallsvinkler gir et rikt innblikk i ulike problemstillinger og forklaringer som er verdt å lese. Noen av bidragene berører imidlertid spørsmålet «hvorfor ble det sånn?» i liten grad, eller ikke i det hele tatt.

Mangfoldet gjenspeiles i kapitlene, som spenner fra konkrete case («Ensjø og den lubne lamellen», «Powerhouse i Trondheim») via tematiske innfallsvinkler («Boligpolitikkens Frankenstein», «Skjønnhetsparagrafen – hva er egentlig arkitektonisk kvalitet»), til prinsipielle og normative spørsmål («Arkitektonisk verdi = tid + følelser», «Arkitektens identitetskrise»).

Det vil være lite representativt å referere til kun utvalgte bidrag, da de er så forskjellige, både i litterær kvalitet, tematisk innretning og tidsepoke de omhandler. Jeg vil derfor heller gi et helhetsinntrykk og vurdere hva slags bok dette er, i hvilken grad den faktisk besvarer sitt eget tittelspørsmål, og hvilken verdi den har som helhet.

I overgangen fra enkeltbidrag til helhet blir boka uklar selv om enkelte tekster refererer til hverandre. Tekstene fungerer i seg selv godt som selvstendige refleksjoner, men det er vanskelig å finne en tydelig rød tråd i boka. Det finnes mange stemmer og innganger til temaet, samtidig savnes et tydelig analytisk rammeverk – et “kart” som setter perspektivene i forhold til hverandre, for eksempel i form av en avsluttende syntese.

Det er ikke klart hvem som initierte bokprosjektet. Boka er et resultat av et samarbeid mellom et eiendomsselskap, et arkitektkontor og Arkitekthøgskolen i Oslo, der alle tre parter også har hatt hver sin redaksjonelle representant i prosjektet. En av redaktørene har også levert et eget kapitel.

Denne strukturen er i seg selv interessant. Når tre ulike institusjoner deler redaksjonelt ansvar, oppstår det også en bestemt måte å ramme inn hva boka er. Det reiser spørsmål om format og formål. Nettopp her ligger bokas uklarhet.

Jeg er kjent med at flere av forfatterne har skrevet uten honorar. Det vitner om en betydelig faglig dugnadsinnsats, og det er grunn til å ha respekt for arbeidet som er lagt ned i de enkelte bidragene. Det tok tre år å produsere boka, noe som kan skape forventninger om et tydelig gjennomarbeidet prosjekt. Man kan spørre hva de redaksjonelle grepene egentlig består av, utover å gi en åpen tematisk ramme, velge ut tekstene og sette dem i en bestemt rekkefølge.

Lesere som lurer på hva inngangen til boka er og hva den handler om, vil naturlig søke til innledningen som er skrevet av redaktørene selv. Den åpner med en lengre fortelling om utviklingen av sportsbilen DMC 12 på 1970-tallet, som et bilde på hvordan komplekse prosesser og tilfeldigheter kan gi uforutsigbare resultater.

Innledningen formidler en forståelse av arkitektur som resultat av mange sammenvirkende faktorer, men defineres ikke videre til et rammeverk for boka. Dette kunne for eksempel være tematisering av estetikk, lovverk eller politisk-økonomiske betingelser i en fast definert tidsperiode. Rammen holdes åpen, og innledningen konkluderer derfor med at «ting er komplisert». Boka synes å ville vise kompleksiteten snarere enn å systematisere den. Dette kan leses som et bevisst valg som undergraver bokas tittelspørsmål. Nettopp her oppstår også spenningen mellom forventning og resultat.

Boka kan leses på to måter. Den ene er som en samling arkitekturfaglige refleksjoner, en bok man kan lese i deler, og som gir innsikt og inspirasjon i enkelttekster. Denne måten å lese den på fungerer bra. Den andre er en lesemåte der boka forstås som et forsøk på å si noe samlet om norsk arkitektur og byutvikling, der helheten skal være mer enn summen av delene. Her fungerer den dårlig, og boka fremstår som et uferdig prosjekt.

Spørsmålet i tittelen blir i begrenset grad besvart som en systematisering og samlet analyse. Boka fungerer ikke operativt i betydningen av et verk som gir grunnlag for å handle annerledes, men har klare kvaliteter i enkelttekstene, og passer derfor for de fleste som er interessert i arkitektur og byutvikling. Boka viser et arkitekturfelt som er rikt på stemmer og perspektiver, men også at det er krevende å etablere felles analytiske rammer.

Bokens verdi ligger i de ulike tekstene som kan leses uavhengig av hverandre. Det mest interessante ved boka er imidlertid ikke enkeltbidragene, men helheten, og fraværet av en tydelig sammenbindende struktur. Boka fremstår i mindre grad som et svar på hvorfor det ble sånn, enn som en demonstrasjon av hvor vanskelig det er å besvare spørsmålet, og hvor ulikt det kan forstås.