Kommunene må trene på krig – alle regioner får egne øvelser

Øvelsen åpner med en dramatisk melding, som kommunene forhåpentlig slipper å oppleve i virkeligheten:

«Som følge av væpnet angrep på militær infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner i Baltikum har Nato erklært artikkel 5. Nato har aktivert sitt operative planverk og igangsatt styrkeoppbygging i Øst-Europa, Baltikum og Norden. Et angrep på en Nato-alliert regnes som et angrep på alle, og dermed er Norge i krig», heter det i et overordnet øvelses-scenario.

Det er Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) som har lagd øvepakken. Den er tilpasset hvor kommunen ligger rent geografisk, og dessuten ulikheter mellom regionene i Norge. Sammen med øvelsene kommer en veileder om hvilket ansvar kommuner og fylkeskommuner har i en krigssituasjon.

– Vi oppfordrer nå alle norske kommuner til å øve på hva de skal gjøre i en krig. Selv om det ikke er noen umiddelbar fare for en væpnet konflikt her i landet, må vi være forberedt, sier DSB-direktør Lars Jacob Hiim.

Det å øve på hva man skal gjøre i en krigssituasjon, kommer også til nytte i andre krisesituasjoner, påpeker direktoratet.

Vann, strøm og helse

Målet er at lokale myndigheter skal greie å håndtere følgene av krig. Samtidig vil DSB gi kunnskap om roller, ansvar og utfordringer.

– Kommunenes viktigste og vanskeligste oppgave i krig, er å være nettopp kommuner. Det betyr – så langt det er mulig – å levere de samme tjenestene og tilbudene til sine innbyggere i krig som i fred, sier Hiim.

De skal yte alle kritiske tjenester innbyggere trenger i hverdagen, sikre god styring og kriseledelse. Kommunene må også samordne andre aktører, både sivile og offentlige, som skal sørge for lokal beredskap.

Landet er i delt inn i ni regioner, hvor den fiktive krigen merkes på ulikt vis. Øvelsen er også delt inn i temaer – blant annet strømbrudd, mottak av allierte soldater, fartøy og kjøretøy, helsevesen og vannforsyning.

Falske nyheter

Et eget punkt tar for seg desinformasjon:

I sosiale medier som Facebook, Snapchat, Instagram og Tiktok begynner det å spre seg en video med følgende budskap: «Nato-styrkene setter innbyggerne i kommunen i fare. På tide at politikerne forteller sannheten!»

I øvelsen får kommunene vite at det falske budskapet raskt sprer seg, også i lokale nettavisers kommentarfelt.

– Det ustabile mobilnettet og internettet gjør det vanskelig for kommunen å nå ut med korrigerende informasjon. Dette øker risikoen for at desinformasjonen får større gjennomslag, heter det videre.

Også for brann- og redningsvesenet er det et kritisk behov for koordinert, troverdig og rask kommunikasjon, men dette konkurrerer med operative oppgaver.

Leder-beredskap

Det har vært mye snakk om hvordan vi alle må være beredt på krig og krise – med matlager, nødstrøm og rent vann. Men egenberedskap hos ledere er også viktig for kommunens samlede beredskap, skriver DSB i veilederen.

– Ansatte og ledere som har forberedt egen husholdning og familie på langvarige kriser, vil i større grad kunne møte på jobb og stå i belastningen over tid, heter det videre.

DSB vil ikke gå i detalj om hvordan hver enkelt kommune skal jobbe i en krisesituasjon. Men de understreker naturlig nok at liv, helse og kritiske samfunnsfunksjoner må komme først. Så kan det komme statlige pålegg som bestemmer hva som skal skje i kommunene, i likhet med det vi opplevde under pandemien.

Hvor trykker skoen mest?

Alle tenkelige samfunnsoppgaver er dekket i veilederen: Drikkevann, vei og transport, brann og redning, barnehage og skole, helse og omsorg, akutt forurensning – og så, til sist i livet: gravferd og krematorier.

Erfaringene fra krigen i Ukraina har vært nyttige for norske myndigheter. Ikke minst gjelder dette hvordan man skal håndtere flommen av falske nyheter, hvordan man bør samarbeide med frivillige, og hvordan man trenger å opprette nye informasjonskanaler, heter det i veilederen.

Øvelsen skal avsluttes med en diskusjon rundt om i kommunene.

– Hvis dette skjer i morgen – hva er dere mest og minst forberedt på, lyder ett av spørsmålene fra DSB.

Det gjelder også å finne ut hva som skal prioriteres, hvilke tjenester som er livsviktige, og hva som kan vente. Kommunens kriseledelse må ta rede på hvordan kommunens tjenester blir påvirket av krigen – både på kort og lang sikt.