Derfor ble det sånn – mangfold og gatemiks på Vaterland

«Herregud, hva var det de tenkte her»?

Du er nok ikke den eneste som har sagt og tenkt akkurat det på en vandring rundt i en by eller under en kjøretur gjennom et tettsted.

Å svare på hvorfor bygninger, steder og byer ser ut som de gjør er en komplisert – og ofte utfordrende – øvelse.

Det handler gjerne om mer eller mindre gjennomtenkte og gode planer i møte mellom arkitektur, økonomi og politikk. Legg til en dash med moter, trender og sterke behov for å finne kompromisser.

Da blir det ofte «sånn» …

Bok om norsk arkitektur og byutvikling  

I boken «Hvorfor ble det sånn? En bok om norsk arkitektur og byutvikling» forsøker et tjuetalls bidragsytere fra ulike faglige ståsted å gi noen svar.

Fra forlagets side blir «Hvorfor ble det sånn?» markedsført på følgende måte: «Dette er en bok for alle som har irritert seg, begeistret seg eller undret seg over norsk arkitektur – og som har lyst til å vite mer om hvorfor ting ble som de ble».

– Vi var opptatt av at bidragene skulle ha en viss aktualitet. Og at de ulike kapitlene skulle snakke sammen, sier Johanne Borthne. Hun er arkitekt og partner i Powerhouse Company i Oslo, og en av bokens tre redaktører.

– De enkelte kapitlene gir en inngangsbillett til tematikk vi tror og håper kan interessere ganske mange. Og er du ekstra interessert, så gir de fleste bidragene deg tips til andre kilder for ytterligere fordypning, sier redaktørkollega Even Smith Wergeland.

Han er arkitekturhistoriker og professor ved Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Bokens tredje redaktør, Kenneth Dahlgren, er sosiolog, og sjef for områdeutvikling og innovasjon hos Aspelin Reitan Eiendom AS.

Planen er at boken skal bli en lærebok. Wergeland og Borthne forteller at de sammen med redaktørkollega Dahlgren først valgte seg ut hvilke temaer de ville at boken skulle dekke, før de deretter gikk ut og jaktet på bidragsytere.

Vaterland

De tre redaktørene har ulikt yrkesfaglig ståsted, men er samstemte om bokens intensjon. De vil vise hvordan små valg, sterke interesser og ulike tiders idealer kan få omfattende og varige konsekvenser for hvordan en by, et tettsted eller et område blir seende ut.

Derfor har Plan invitert to av de tre redaktørene på en aldri så liten byvandring på Vaterland i hovedstaden – for en kort innføring i hvorfor det ble sånn akkurat her.

– Boka skal være fri for formaninger. Og akkurat det kommer til uttrykk her på Grønland og Vaterland. Her viser byen fram et stort arkitektonisk mangfold. Det synes jeg er fint, sier Even Smith Wergeland.

Vi møtes på Cafe Fiasco, som ligger strategisk plassert ved en av inngangene til Galleri Oslo. Navnet spiller naturligvis på den oppleste, vedtatte og dokumenterte fiaskoen hele Galleri Oslo-prosjektet viste seg å bli (se tekstboks).

For å komme til Cafe Fiasco fra vest, må du enten ta gangbrua fra Oslo City eller Oslo S. En gangbru som ligger 14,5 meter over gateplan. En såkalt Kote 14,5. Visstnok helt typisk for Vaterland.

– Da de bygget ut Vaterland på 1970 og -80-tallet, så gjorde de det på bilens premisser. Derfor er fotgjengerfeltene løftet opp, gjerne i gangbruer. Kote 14,5 kalte de denne standardiserte høyden over havet. Det var en tidstypisk måte å tilrettelegge for biltrafikk på, forteller Johanne Borthne.

– I dag er det nesten omvendt. Bilen er underordnet i det vi ser på som et moderne bybilde, legger hun til.

Blikkfanget i området er Oslo Plaza. Dette skulle være Oslos port til fremtiden, forteller de to redaktørene. Det rekordhøye hotellet med de enorme glassfasadene var et resultat av jappetid og sterk fremtidstro. Det ble et symbol på den norske velstanden.

I dag er det ikke så veldig spesielt. 117 meter høyt med glassfasader og 37 etasjer er ikke lenger noe som oppleves som særlig spektakulært. Men Plaza er fortsatt Norges høyeste bygning.

Oslo Spektrum har en litt annen historie. Hensikten var å lage Oslos nye «storstue». Da Spektrum ble planlagt, var målet å skape et stort, moderne kultur- og idrettsanlegg som skulle være selve motoren i en total fornyelse av Vaterland – området mellom Oslo S og Grønland. Nå er halve bygget revet, og en storstilt ombygging er i gang. Visjonen er at nye Spektrum skal bli en ledende kongress- og kulturscene i Skandinavia.

Gjennom årene har mange har stusset og irritert seg over hvordan Oslo Spektrum ligger i terrenget, noe som gjør tilgjengeligheten ganske kronglete. Noe av årsaken handler om at plasseringen og nivåforskjellene er et resultat av den totale Vaterlandplanen fra 1980‑tallet, der hele området ble bygget opp som et såkalt flernivåsystem. Men plasseringen har også en annen årsak, kan Johanne Borthne fortelle:

– En årsak er at det var planlagt en stor moske på nabotomta, som imidlertid aldri ble noe av. Og moskeer må som kjent vende mot Mekka, noe som da påvirker hvordan man kan plassere omkringliggende bygninger. Det er også en del av forklaringen på hvorfor Oslo Spektrum ligger som den gjør, sier Borthne, og legger til at det er lett å være etterpåklok når det handler om Vaterland.

– Vi må huske på at da planene for Vaterland, Galleri Oslo og Oslo Spektrum ble lagt på 1980-tallet, så snakker vi om det største utbyggingsprosjektet i Norge noensinne. Ingen hadde gjort noe lignende i dette landet tidligere, påpeker hun.

Alt ser likt ut?

Nye planer for Vaterland

Det er planlagt store ting for Vaterland. Her er en kort status:

Oslo Spektrum skal bygges kraftig om fram mot 2028: Det skal bygges en stor ny sal i tilknytning til dagens arena. Dette skal gi Spektrum kapasitet til større og mer varierte arrangementer – særlig skal det satses på kongresser og andre store arrangementer. «Minispektrum»: En ny sal med ca. 2400 sitteplasser bygges som en del av utvidelsen. I tillegg skal det bygges et 108 meter høyt kontortårn på 27 etasjer i tilknytning til Spektrum. Oslo Spektrum vil forbli stengt fram til september 2026, da åpnes hovedarenaen igjen. Hele prosjektet skal etter planen ferdigstilles høsten 2028 (illustrasjon: LPO Arkitekter).

Kostnad Oslo Spektrum: Totalramme anslått til rundt 4–5 milliarder kroner (inkl. nytt tårn, kongress‑sal og oppgradering av arenaen).

Galleri Oslo: Både kommunen og eierne legger til grunn at Galleri Oslo skal rives for å åpne Akerselva helt ned til sporområdet ved Oslo S. Den såkalte trafikkmaskinen skal fjernes og man skal bygge et nytt byområde med ca. 325 boliger, inkludert barnehage og skjermede uteområder. Bussterminalen skal bli liggende, men foreslås flyttet ned under bakkenivå i en ny løsning. Planprogrammet for Galleri Oslo er godkjent og fastsatt av Plan- og bygningsetaten, men reguleringsplanen er ikke politisk vedtatt ennå.

Kostnad Galleri Oslo: Kostnadsnivå er foreløpig ikke fastsatt, men rivning, elveåpning og ny bussterminal vil trolig koste 10–15 milliarder kroner totalt.

Politikk: Det er bred politisk enighet i Oslo om behovet for transformasjon av Vaterland. De fleste partier i Oslo er enige om at Galleri Oslo må bort og området må åpnes opp. Det er også bred støtte til å åpne Akerselva og skape bedre byliv mellom Grønland og sentrum. Det er imidlertid uenighet om omfanget av høyhus og kommersialisering. Også det planlagte Spektrum‑tårnet har fått blandet mottakelse. Noen ser det som et nytt landemerke, mens andre mener det bryter med byens silhuett og skaper et «Bjørvika 2».

De to redaktørene understreker at de bevisst har valgt å være mer opptatt av selve planleggingsbiten enn av det estetiske resultatet gjennom boken.

– Estetikk er et stort tema, og fortjener en helt egen bok. For hvem er det som skal bestemme og fastslå hva som er pent og stygt, spør Johanne Borthne.

Men én ting som stadig blir debattert om norsk, moderne arkitektur er at «alt ser likt ut». Hvorfor blir det ofte slik? Det poenget diskuteres i boken – og her vi rusler rundt på Vaterland.

– Grunnen til at mye av bebyggelsen i norske byer og tettsteder de siste årene ser veldig likt ut, kommer nok av de mange og omfattende reglene, forklarer Even Smith Wergeland.

– Man har nok hatt en oppfatning om at vi trenger strenge regler for å forsikre oss om at det «bygges bra», legger Borthne til.

– Men paradokset er jo at det svært ofte viser seg at der man kanskje ønsker å gjøre noe litt ekstra, så stopper det opp, nettopp på grunn av regelverket, sukker Wergeland.
– Regelverket krasjer i tidsånden, på et vis.

Grünerløkka i Oslo blir ofte trukket fram som en genuin og vakker bydel. Men faktum er at Grünerløkka ble bygget ut på en tid da det nesten ikke fantes regler, framholder de to redaktørene.

Dessuten ville nok ikke de opprinnelige arbeiderboligene vært særlig forlokkende for dagens boligkjøpere.

– Den store takhøyden, som er noe mange mener er et kvalitetstegn for Grünerløkka, ble jo ikke til fordi utbyggerne ville gjøre leilighetene spesielt vakre. Det var høyt under taket fordi den tidens byggesystem tok utgangspunkt i helt andre dimensjoner enn dagens, fortelle arkitekturhistoriker Wergeland.

Arkitekt Johanne Borthne hiver seg på:

– Arkitektrollen har jo endret seg enormt de siste 50 årene. Se bare på valg av materialer. Det klages over at det i dag bygges alt for lite med teglstein, for eksempel. Vel, det er det en veldig god grunn til: Teglstein og naturstein er blitt steindyrt! Dessuten finnes det ikke så mange håndverkere som behersker det.

– Poenget blir gjerne å finne ut hva vi kan gjøre i dag som har kvaliteter som snakker med historien, men som det er praktisk og ikke minst økonomisk mulig å gjennomføre.

Hvis Grünerløkka ble bygget ut uten tanke på regler og forskrifter, så var det helt andre tider da man bygget ut Ensjø rett overfor Kampen og Vålerenga i Oslo. Ensjø-utbyggingen er viet et helt kapittel i boken, og når det prosjektet ble satt i gang hadde man nok av regler å forholde seg til. Utbyggingen av Ensjø startet i 2004 og skal stå helt ferdig med rundt 7000 nye boliger i 2030. Ensjø er definert som en såkalt «kompaktby», og er ifølge førsteamanuensis Erling Dokk Holm et resultat av «forhandlingsbasert byutvikling». I «Hvorfor ble det sånn» viser Dokk Holm blant annet til kommunens planprogram og prinsipplan:

«… når en kommune innfører utbyggingsavtaler, som innebærer at utbyggere må være med å betale for teknisk infrastruktur som veier, fortau og parker ... oppstår et miljø der det forhandles om svært mye, og da flyttes makt fra arkitektene og kommunens plan- og bygningsetat til utbyggerne. Det er utbyggerne som bestemmer om det faktisk skal bygges. Det er deres penger som står på spill».

Begrunnelsen for hvorfor man bygger

På Vaterland ser ikke «alt likt ut». Snarere tvert imot.

Men også i denne delen av hovedstaden har mye endret seg oppigjennom årene, samtidig som det er veldig mye arkitekturhistorie å se hvis man bare løfter blikket der man strener gjennom Brugata, Stenersgata, Grønlandsleiret eller Schweigaards gate.

Oslo Plaza skulle som nevnt være «kult og moderne» Det var et nikk til framtiden.

Det nye tårnet som skal bygges i tilknytning til Oslo Spektrum, er også moderne så det holder. Men her har man tenkt arbeidsplasser og bærekraft som sentrale «byggesteiner».

– Begrunnelsen for hvorfor man bygger og hva man skal bygge, er annerledes i dag enn tidligere. Slik har det gjerne vært oppigjennom historien. Man vil stadig nye ting med det man planlegger og bygger, forteller Johanne Borthne.

 – Et vellykket grep på Vaterland i senere tid har vært å åpne elveløpet og slippe Akerselva fri gjennom Grønland, framholder Even Smith Wergeland. Dette henger sammen med den helhetlige oppgraderingen av Akerselva, som har pågått over flere tiår.

– Tilgangen til elva er noe av det flotteste ved hele Grønland, og når man nå skal bygge nytt igjen, så er planen å åpne opp enda mer av elveløpet, legger han til.

Vaterland skulle opprinnelig rives. Hele greia skulle vekk. Hadde de gjort det, hadde vi ikke fått det mangfoldet vi ser her i dag, understreker de to fagbokredaktørene.

– Her, på dette relativt lille området finner vi et arkitektonisk mangfold som er et bindeledd til slik Oslo så ut tidligere. Her møtes alle epoker og alle tiår i en herlig miks av nytt og gammelt, sier Wergeland. – Her kan man holde et helt grunnkurs i arkitekturhistorie.

– Det blir ofte «enten eller» når man skal drive med byutvikling, mener Borthne.
– Enten så river man alt og bygger helt nytt, eller man bevarer alt. Det er sjeldent vellykket. Dessuten er det ikke akkurat bærekraftig å rive alt.

– Man har gjort «feil» i alle epoker. Så man vil helt sikkert gjøre feil igjen.

For må det være enten eller? Må det bli enten «vern» eller «noe helt nytt»?

De to redaktørene viser til to ikoniske puber på Vaterland for å illustrere et poeng:

Teddys Softbar i Brugata er fra 1958, og da den ble definert som «verneverdig» av byantikvaren på 2000-tallet, så sørget eierne for å tilpasse et interiør som passet perfekt til tidsepoken. Opprinnelig var deler av interiøret fra ulike tidsepoker.

Et steinkast unna, i Stenersgata, finner du en av Oslos eldste bygninger, der Queens pub har holdt hus siden 1987. Bygningen er fra 1791 og ble regulert til bevaring i 2024. Men interiøret i puben er fra 1980- og 90-tallet, noe som gir en eklektisk blanding av veldig gamle Oslo og halvgamle, småslitne Oslo fra slutten av forrige århundre.

Det er liten tvil om hvor arkitekturhistorikeren foretrekker å innta sin halvliter:

– Jeg elsker miksen på Queens. Det gir en unik stemning, sier Even Smith Wergeland.

Et kvartal – tre epoker

Men ikke øl i en sådan stund. Vi rusler videre.

– Se her! utbryter Even Smith Wergeland, og peker over gaten mot et kvartal som ligger rett overfor Vaterlandsparken.

– Dette er typisk Oslo! Du finner ikke noe lignende i andre norske byer, der bebyggelsen gjerne er mye mer homogenisert, sier professoren entusiastisk.

– Her står tre bygninger fra tre ulike tidsperioder sammen i ett kvartal. Jens Evensen-bygget til venstre er i funkis-stil fra 1930-tallet. I midten har du et tradisjonelt 1890-tallsgård som er veldig typisk for Oslo, mens det ute til høyere er et stort betongbygg fra 1970-tallet.

– Dette er arkitekturhistorie konkretisert i ett lite kvartal.

Men er dette «pent»? Vil det overleve alle planene for fremtidsbyen?

– Vel, står det lenge nok, får det sin egen identitet og dermed også en egen betydning. Jeg håper og tror at dette kvartalet blir stående i mange år framover, sier Even Smith Wergeland.

– Ting vi ikke likte så godt for 40, 50 år siden, er det ikke uvanlig at mange liker veldig godt i dag, påpeker Johanne Borthne.

Så kanskje Ensjø blir sett på som en perle i 2060?

Kote 14,5

«Kote 14,5» er en bestemt høyde over havet (14,5 moh.) som ble brukt som standardisert gangnivå i planleggingen av Vaterland/Oslo S‑området. 

Dette nivået ble lagt over gateplan og skulle binde sammen: Galleri Oslo • Bussterminalen • Oslo Spektrum • Oslo City • Gangbroer over sporområdet • Jernbanetorget

Dette var en del av en større idé: å løfte fotgjengere opp fra gateplan for å separere dem fra biltrafikk og skape et «rent» og effektivt gangsystem.