Datasentre i Norge: Første mann til mølla er ikke kraftpolitikk

Tor W. Andreassen, PhD, er professor emeritus ved NHH og leder for faglig råd i Open Innovation Lab of Norway.

DEBATT. Debatten om datasentre i Norge har i stor grad fulgt to spor: enten som en diskusjon om nødvendig digital infrastruktur, eller som kritikk av høyt kraftforbruk, naturinngrep og svake ringvirkninger. Felles for begge er at de i liten grad tar utgangspunkt i det som nå er det avgjørende premisset: at kraften er knapp.

Når kraften er knapp, er ikke datasentre først og fremst et næringspolitisk spørsmål. Det er et fordelingsspørsmål. Nettilgang må derfor prioriteres etter samfunnsnytte.

Uten tydelige kriterier vil utfallet i praksis bestemmes av hvem som kommer først i køen. Ikke av hva som skaper størst verdi for samfunnet.

Norge trenger en sterk digital infrastruktur. Vi trenger lagring, regnekraft, skytjenester og teknologimiljøer som kan styrke produktivitet, beredskap og konkurransekraft. Men ikke all etterspørsel etter kraft har samme verdi.

Noen datasentre kan styrke norsk sikkerhet, digital suverenitet, kompetanse og verdiskaping. Andre vil i praksis binde opp kraft og nettkapasitet uten tilsvarende bidrag. Hvis politikken ikke skiller mellom disse, er det ikke markedet som svikter – det er politikken.

Datasentre er ikke et naturfenomen. De er et politisk valg.

I dag står Norge i en reell konflikt mellom ulike hensyn. Husholdninger, eksisterende industri, ny grønn industri, forsvar, transport og digital infrastruktur konkurrerer alle om den samme kraften. Da kan ikke svaret være at første mann til mølla skal få sin kraft.

Et datasenter bør bare prioriteres hvis det oppfyller minst én av følgende tre betingelser:

1. Det skaper dokumenterbar verdiskaping i Norge, utover selve strømforbruket.
2. Det bidrar til nasjonal kontroll over data, teknologi eller beredskap.
3. Det utløser positive ringvirkninger som ikke ville oppstått ellers.

Hvis svaret er nei, bør prosjektet ikke gå foran andre anvendelser av kraften.

Det er også nødvendig å se på verdikjeden. Norge kan ikke nøye seg med å levere ren kraft og kjølig klima, mens andre tar eierskap, kompetanse og plattforminntekter. Da reduseres vi til en leverandør av innsatsfaktorer i en verdikjede vi ikke kontrollerer.

Det samme gjelder risiko. Når store etableringer fremstilles som lokale vekstmotorer, er det lett å anta at enhver investering er en gevinst. Slik er det ikke. Kommuner og regioner må ikke gjøres avhengige av én aktør, én teknologi eller én bølge i kapitalmarkedet. Også digital industri krever risikoforståelse.

Norge har gode forutsetninger for å bygge en sterk digital eksportnæring. Men forutsetninger er ikke strategi.

Norge valgte i 1971 å ikke la oljeselskapene bestemme hvem som fikk bore og hvem som fikk tjene. Den beslutningen la grunnlaget for velferdsstatens finansiering i femti år.

Nå trenger vi en tilsvarende beslutning for kraftnettet.

Kraften er for verdifull til å overlates til tilfeldighetene.