Samfunnsoppdraget som kan endre alt

Camilla Moneta er rådgiver for grønn omstilling og arkitekt MNAL.

PLAN / KRONIKK. På et filmlerret cruiser en ubekymret familie bortover en bred vei i en kromglinsende amerikaner. De spiser burgere, drikker Coca Cola i enorme begre, før moren leende kaster emballasjen ut av vinduet. 

I tiden filmen portretterer,1960-tallet, var dette kanskje ikke oppsiktsvekkende. I dag himler vi med øynene over slikt. Men før vi dømmer: Hva med våre egne blindsoner?

Vi liker å tro at vi er mer ansvarlige. Likevel kaster hver av oss rundt 380 kilo avfall i året – langt mer enn på 1960‑tallet. Avfallet forsvinner i systemer der konsekvensene er usynlige. Lastebiler merket «Verditransport» henter det vi kaster, som om søppel automatisk blir en ressurs. Men mesteparten blir ikke til noe av verdi. Det blir brent eller forsøpler hav og natur. Så mye bedre enn å kaste det ut av vinduet er det egentlig ikke.

Nylig ble «Samfunnsoppdraget for sirkulær økonomi» lansert, uten særlig oppmerksomhet. Men egentlig burde vi juble: Endelig får Norge en samlet retning for hvordan vi skal bruke ressursene smartere, skape nye markeder og gjøre oss mindre sårbare. Oppdraget gjør ressursbruk til et politisk og økonomisk anliggende, ikke et moralsk valg.

Samfunnets vekstmaskin, næringslivet, er kanskje der vi må sette inn den største innsatsen om vi skal få en sirkulær økonomi. Ta byggenæringen, for eksempel, som ifølge SSB står for 1,8 millioner tonn avfall årlig. Det meste går fortsatt rett ut av kretsløpet. I tillegg kommer naturbelastningen fra utvinning av sand, stein, metaller og tømmer. Vi har lenge oppført oss som om planeten har uendelige råstoffer og et bunnløst deponi.

Men noe er i ferd med å endre seg. En kombinasjon av fornuft, forpliktelser og nye forretningsmodeller gir grunn til fremtidstro. Ord som materialpass, donorbygg og urban mining er blitt dagligtale – i alle fall i arkitekt- og byggebransjen. Erkjennelsen av at vi må bruke det vi har, unngå å bygge nytt, prosjektere for demontering og prioritere grå arealer fremfor natur, er i ferd med å feste seg. Og verdiskapingen følger etter:

Grensen 9B, et kontorbygg i Oslo, viser at ombruk ikke bare er mulig, det er lønnsomt. En byggherre som turte ta risiko, og fagmiljøer som turte utfordre, oppnådde 93 prosent lavere utslipp enn et tilsvarende nybygg, uten høyere kostnader. Ventilasjonskanaler ble vasket og beholdt. T‑baneskinner ble trappevanger. Parkett av overskuddsplank ble et vakkert mønstret tregulv. Over 30 prosent av materialene hadde null CO₂‑utslipp. Bygget ble raskt fullt utleid.

Nordic Circles på Vestlandet så at Norge satt på en ubrukt ressurs: høykvalitetsstål fra utrangerte skip og oljeinstallasjoner. De har bygget en verdikjede som gjør at stålet kan kuttes, renses, testes og CE‑merkes uten omsmelting. Resultatet er byggevarer med over 90 prosent lavere utslipp enn jomfruelig stål. Dette er ikke pilotromantikk, men et mulig industrieventyr.

Hvordan kan vi gi sirkulærøkonomi fart? Her er tre råd rettet mot de som planlegger, former og bygger samfunnet:

1. Planlegg for ressursstrømmer, ikke bare arealbruk: Kartlegg eksisterende bygg, materialer og infrastruktur før nye tiltak vurderes. Ombrukshaller, materialbanker, lokale verksteder og transformasjonsstrategier må inn i planverket som grunnleggende samfunnsfunksjoner, ikke som pilotprosjekter.

2. Design steder der deling er en del av infrastrukturen, ikke en frivillig aktivitet: Deling omfatter fysiske produkter, for eksempel biler, verktøy og utstyr, arealer, materialer, komponenter, og deling av data, kompetanse og tjenester. Deling reduserer både forbruk og arealpress, men bare når det bygges inn i hverdagslogistikken. Derfor må vi utvikle nabolag med fellesverksteder, delte mobilitetspunkt, flerbruk av bygg, og tjenester som gjør deling enklere enn eierskap.

3. Bruk arkitekturen til verktøy for endring: Arkitekter kan alltid starte med en ombruks‑ og transformasjonsvurdering, kartlegge tilgjengelige materialer tidlig, prosjektere for demontering og bruke materialpass og sporbarhet som standard. Og inspirere byggherrer og kommuner til å holde materialer i kretsløp.

Når jeg ser for meg 2050, sitter jeg i et stille, delt kjøretøy sammen med barnebarna mine. Vi eier det ikke, vi låner det, som alt annet som går i kretsløp. Vi spiser mat som ikke ødelegger planeten, og når vi er ferdige, finnes det ikke noe å kaste. Utenfor er naturen rik igjen, innsektene summer, et kor av fugler omslutter oss. Vi har mer av det vi var i ferd med å miste: tid. Vi lever et liv i lokalsamfunn som er blitt grønnere og vennligere, vi stresser mindre og har det vi trenger.

I dette øyeblikket, der fremme, mens jeg tenker tilbake på alt vi har klart å snu de siste årene, faller den siste strofen i diktet til Mary Olivers The Summer Day inn i hodet mitt:

«Tell me, what is it you plan to do with your one wild and precious life».