Kaos og kontroll: Et bokessay om norsk arkitektur og byutvikling

Even Smith Wergeland er professor ved Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).
Kenneth Dahlgren er sjef for områdeutvikling og innovasjon i Aspelin Reitan Eiendom AS.
Johanne Borthne er partner/arkitekt i Powerhose Company, Oslo. 

Arkitektene Morgenstierne & Eide hadde over flere år måttet svare ut det ene kravet etter det andre fra Oslo brannstyre, som iherdig prøvde å innarbeide nye forskrifter for å trygge Oslos sosialistiske høyborg, Folketeaterbygningen. Byggesaken vitner om et betydelig kontrollregime, som satte klare rammer for arkitektenes handlingsrom og timeregnskap. Likevel endte det altså i et infernalsk kaos.

«Hvorfor ble det sånn?», lurer vi på i vår ferske bok, som ser nærmere på Folketeaterbygningen og en rekke andre eksempler fra Oslo og ellers i landet, samtidsaktuelle så vel som historiske. Svarene ligger spredt langs den fascinerende aksen mellom kalkulerte valg og uforutsigbare begivenheter – to rake motsetninger som har en påfallende tendens til å sameksistere i arkitektur og byutvikling.

Det gjelder også i tilfeller hvor det går bra. Ruten Park i Sandnes, av Space Group og Superunion Arkitekter, har blitt en suksesshistorie om prisdryss og folkelig appell etter mange år i den kommunale labyrinten, hvor byråkratiske krefter jobbet både for og mot prosjektet sett fra arkitektenes ståsted. Som Gro Bonesmo (Space Group) selv beskriver i boka, var det en pågående kamp for å beholde kontrollen over de sentrale designelementene og finne en god balanse mellom tekniske og estetiske faktorer. På toppen av det hele kom en innfløkt medvirkningsprosess som ikke var nøye planlagt på forhånd. Alt dette til tross: Ruten Park ble både realisert og godt mottatt, noe man slett ikke alltid kan si om tilsvarende prosesser rundt om i landet. Et trafikkert og asfaltert område fikk en ny vår som noe inkluderende, grønt og aktivt; et identitetsskapende byrom der en ikke bare hopper på og av bussen, men som også har hjerterom i seg til både de store begivenhetene og små hverdagskvalitetene.

Ruten Park, med den svære urbane paraplyen som fremste kjennetegn, feirer Sandnes som regnværsby. At regnvær kan feires burde mane til kollektiv inspirasjon i en bransje hvor det regner langt oftere enn det drysser solskinn. Det er gråværsdagene, mer enn de festlige anledningene, som setter agendaen på norske plan- og arkitektkontor, i alle fall dersom man skal tro Kai Reaver, som skriver om identitetskrisene som oppstår når arkitekter havner i skvis mellom eskalerende ansvar og krympende selvråderett. Arkitekter opererer på den ene siden med høy risiko – økonomisk og juridisk – og må i økende grad stå til ansvar når tekniske feil og mangler blir avdekket i byggeprosjekter. På den andre siden svekkes arkitektenes reelle påvirkning av en utviklerstyrt byutvikling og en hurtigvoksende krattskog av lover og forskrifter. Reaver ser ingen umiddelbar vei ut av villniset, men nevner økt offentlig styring, tverrfaglige strukturer (for eksempel i form av offentlig-privat samarbeid) og medvirkning som tre viktige faktorer i tiden fremover for arkitekter som søker mer innflytelse.

Akkurat hvem som sitter ved roret på hvilket tidspunkt kan noen ganger virke mindre avgjørende enn de evinnelige bakenforliggende prosessene. Nyere norsk byutvikling har antatt et format som reflekteres i bestemte formspråk, mener Erling Dokk Holm, som skriver om Ensjø i Oslo, en relativt ny bydel med planhistorikk tilbake til 2004. Dokk Holm hevder at Ensjø er et symptom på hva som skjer når kompakt byutvikling, som ideologi, møter et regelverk og planhierarki som ikke er tilpasset å realisere det. Det oppstår, med andre ord, en diskrepans mellom byen vi ønsker oss og byen vi tillater at bygges. Kompaktbyideologien kommer fra ideen om den tette, urbane og nære kvartalsbyen, slik blant andre Jane Jacobs har fremsnakket den. Det er dette alle vil ha. Men resultatet, ifølge Dokk Holm, er områder og bygninger som ingen egentlig liker, og som heller ikke føles som ordentlige bystrøk. I stedet har man fått «den lubne lamellen», en typologi bestående av dype og lange leilighetskomplekser på fem til åtte etasjer. Med dette som hovedingrediens i plangrepet risikerer man fragmenterte og oppløste kvartalsstrukturer med dårlige solforhold og uforpliktende relasjoner til bymiljøet som helhet. Både arkitekturen og områdeplanen preges av kompromisstenkning – et slags oppkok av ulike løsninger fra arkitektur- og byplanhistorien, uten at noen av dem faktisk er utført fullt og helt. «Summen av lovpålagte krav gjør det vanskelige å lage god arkitektur», skriver Dokk Holm.

For ikke så lenge siden fikk studentene ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslos videreutdanningsmaster i arkitekturvern i oppgave å lage en kulturminneanalyse av Løren, en nær slektning av Ensjø både arkitektonisk og planmessig. Det hypotetiske utgangspunktet var at vi nå hadde kommet til år 2054 og at Oslo kommune, i anledning 50-årsjubileet for Løren som planprosjekt, ønsket å utrede hvorvidt hele eller deler av området burde reguleres til bevaring. Tanken bak dette vesle eksperimentet var todelt: At studentene skulle anvende velkjente vernekriterier, som arkitektonisk verdi og forbløffelsesverdi, på et uvant materiale, og at de skulle forestille seg tidens gang før den faktisk hadde gått. Ingen enkel øvelse, men den resulterte i mange artige analyser og enkelte utpekte verneområder, som Vinslottet og Krydderhagen i sørvestre del av Løren.

Poenget i denne sammenhengen er at det er bortimot umulig å spå hva vi kommer til å sette pris på i fremtiden, både estetisk og kulturhistorisk. Uansett hva vi måtte mene om det estetiske uttrykket, virker det dessverre sannsynlig at mye av det som bygges i dag vil forfalle vesentlig raskere enn fortidens byggeri. «Det vi bygger kommer til å bli slum i framtiden»,[1] påsto byplanlegger Gunnar Ridderstrøm under Bylivskonferansen på Hamar i 2025. Dette burde vekke større bekymring enn fasader vi ikke liker akkurat i øyeblikket. I dag er det populært å bo i murgårder fra 1800-tallet, men i etterkrigstiden var de forbundet med armod, trangboddhet og dårlig hygiene. De viste seg å være slitesterke og fleksible, med varige materialkvaliteter, og derfor har de tålt tidens tann, til tross for at sterke krefter – fra råte til saneringsplaner – har forsøkt å rydde dem av veien.

Tiden som arkitektonisk faktor er utgangspunktet for Knut Schreiners bidrag i boka, hvor han prøver å tidfeste når bygninger og bymiljø blir historiske. Dette synes å inntre etter 30 til 40 år, hevder han – etter relativt samme rytme som «vintage» og «retro» innen mote og musikk. Med basis i vidt forskjellige eksempler, fra koselige trehus til mastodontiske blokker, viser han hvordan oppfatninger endres over tid, ikke nødvendigvis til noe mer positivt, men definitivt til andre perspektiver og synspunkter enn det som omgav de aktuelle bygningene tidligere. Oslo Plaza er simpelthen ikke det samme i dag som i 1990, selv om bygningen i all hovedsak er helt lik. Den gangen var det et ultramoderne glasspalass i et slitent og gammeldags Oslo. I dag er det et hverdagslig referansepunkt, en integrert del av Oslos urbane identitet. Det vitner om at en stadig større del av fortidens arkitektur aksepteres som felles kulturarv. Nåtiden kjennetegnes av en intensivert interesse for fortiden, fra det stygge til det vakre, det masseproduserte til det unike. Denne «retromanien» ser man i alt fra folk som samler på musikk i fysisk format til kulturell verdsettelse av arkitektur som tidligere vekket avsky, som betongbrutalisme fra etterkrigstiden. Når Joachim Trier og Eskil Vogt velger seg Groruddalens arkitektoniske 70-tallsestetikk som kulisser til sine filmer, så handler ikke det om velferdsstatens dårlige samvittighet eller et ønske om å formidle sosioøkonomiske utfordringer og kulturell kompleksitet. Det handler om nye blikk som ser en annen eller ny verdi i det bygde miljøet.

Og så lenge bygninger fortsetter å være meningsbærende, vil de alltid ha en verdi, og det som i sin tid ikke ble vurdert som autentisk, kan bli et fredningsobjekt i fremtiden. For å skjønne mekanikken i dette – hvorfor folkelig smak og faglige preferanser skifter – man må hele tiden kaste nye blikk på fortiden, og speile samtidens diskusjoner med historisk kunnskap.

Sosiologer som Pierre Bourdieu har for lengst slått fast at måten eliter distingverer seg gjennom kultur ikke lenger handler om eierskap til de «fine» delene. Tvert imot har man i mange tiår sett hvordan det å være altetende – beherske et bredt spekter av kulturen, fra det folkelige til det avantgarde – har blitt stadig mer fremtredende. Det handler ikke lenger nødvendigvis om hva en liker, men hvordan man liker det. Denne postmoderne tilstanden – hvor «alt» er like verdifullt – har lenge vært en toneangivende faktor i norsk kulturminnevern. Selv om fredningsporteføljen til Riksantikvaren fortsatt har flere staselige bygninger fra eldre norsk arkitekturhistorie enn moderne hverdagsbygg, har fokuset vippet over på sistnevnte de senere årene. I dag er det vel så viktig at bygninger er representative for et kulturhistorisk fenomen, for eksempel norske industriarbeidere, enn at de er enestående arkitektoniske verk fra en bestemt tidsperiode. Dette reflekteres i at begrepet «arkitektonisk verdi» er tonet ned i den pågående revisjonen av Kulturminneloven, hvor «kulturmiljø» er ment å være det nye samlebegrepet. Dette vitner om et økende fokus på sammenhenger.

Det samme ser man i den pågående diskusjonen om kontrast eller harmoni i vernesaker, som Mathilde Sprovin skriver om. Inntil nylig var det nokså vanlig at antikvariske myndigheter anbefalte kontrast som virkemiddel når nye bygningsdeler ble påkoblet et eksisterende kulturminne. Idealet var lesbarhet, altså at det skulle være tydelig hva som var gammalt og hva som var nytt. Men nå har vinden snudd, og harmoniske tilpasninger har blitt langt mer vanlig. Samtidig, som Sprovin eksemplifiserer, er det ikke spesielt konstruktivt å velge det ene eller andre helt konsekvent. Vernehistorien er full av spennende kontraster så vel som harmonier, og ingen av idealene har vært helt enerådende, i kontrast til det man av og til kan få inntrykk av i dagens debatter.

Debattkultur har for øvrig vært et viktig element i den redaksjonelle prosessen. I tillegg til å bidra med oppklarende, dyptgående analyser av hvorfor bygninger blir som de blir, ønsket vi at boka skulle fange interessante prinsipielle diskusjoner før og nå. Anna Ulrikke Andersen tar tak i den opphetede polemikken rundt Trondheims glamorøse Royal Garden Hotel, som åpnet i 1984 til lyden av champagne-korker og jubelbrus fra dem som mente at dette var byens nye storstue. Motparten, på sin side, mente at det var en styggedom – en arkitektonisk anomali i et vakkert kulturhistorisk miljø langs Nidelva. Det begge parter imidlertid kunne enes om, var at det i alle fall var bedre enn den første versjonen av hotellet, som raskt fikk navnet «Geitosten» på grunn av de grove og klumpete firkantformene, som faktisk var ment som et forsøk på å tilpasse seg de historiske sjøbodene langs elveløpet. Hvem vet, kanskje vi ville foretrukket den varianten i dag fremfor hotellet slik det nå fremstår, som et tidstypisk 80-tallsikon med diskutabel tilpasningsevne. Akkurat hva tilpasning faktisk er, og hvordan det best kan løses i praksis, var et av kjernepunktene i debatten den gangen. Enkelte ting blir vi aldri helt ferdige med.

Det vi heller ikke blir ferdige med, er balansegangen mellom klimatilpasning i arkitekturen og effekten slike tiltak har på fasadeutforming og konteksten rundt bygget. Pilotprosjekter innen såkalt «grønn» arkitektur har en tendens til å fyre opp temperaturen i kommentarfeltene på en helt egen måte. Bare se til Moxy Hotel i Tromsø, hvor det klimavennlige konseptet nærmest synes å forsterke motstanden mot bygningens estetiske uttrykk.

I boka diskuteres Powerhouse på Brattøra i Trondheim, hvor Snøhetta har tegnet et bygg som scorer høyt på energiteknologi og betydelig lavere hos dem som opplever det som en mørk og fremmedartet figur i bybildet. Tilhengerne så derimot et prosjekt som kunne gi Trondheim internasjonal oppmerksomhet gjennom både teknologi og arkitektur. Sosiologene Marius Vigen og Aksel Tjora peker på hvordan klimaargumentet i enkelte tilfeller får en nærmest uangripelig posisjon i byutviklingen, og hvordan «det grønne skiftet» kan legitimere kontroversielle inngrep på attraktive tomter. Konflikten handler dermed ikke bare om estetikk, men om makt, prioriteringer og hvilke hensyn som får definere framtidens byer.

Boka byr ikke på noen samlet løsning på utfordringene norsk arkitektur og byutvikling står overfor. Tvert imot peker mange av bidragene mot en virkelighet der styringen både er for svak og for sterk på samme tid. Boligmarkedet formes av økonomiske mekanismer som i liten grad sees i sammenheng, mens selve byggingen reguleres gjennom stadig mer detaljerte krav og forskrifter. Den røde tråden i boka er nettopp spennet mellom det uforutsigbare og det overkontrollerte, mellom systemene som glipper og systemene som strammer til. Det var tross alt dette Folketeaterbygningen demonstrerte allerede på 1950-tallet, da en av hovedstadens mest brannsikrede bygninger likevel sto i flammer.

Som redaktører har vi naturligvis forsøkt å holde en viss orden i materialet, men ikke å rydde bort uenighetene. Bidragene trekker i ulike retninger og vektlegger forskjellige forklaringer på hvorfor omgivelsene våre har blitt som de har blitt. Slik må det nødvendigvis være i en bok om arkitektur og byutvikling, som alltid formes av kryssende interesser, skiftende idealer og tilfeldigheter som først blir synlige i ettertid. Noen ganger blir prosjekter bedre enn utgangspunktet skulle tilsi, og noen ganger går det ganske lang tid for vi skjønner det; andre ganger blir resultatet fortvilende eller intetsigende, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor det måtte bli sånn. Og det er her målsettingen ved boka ligger, vise at det er en hel rekke grunner til at ting blir som de blir. Målet er ikke å forsvare, men å synliggjøre. Hvis vi blir flinkere til å forstå disse grunnene – styrke de som gjør byen godt, endre de som gjør den vondt – så vil også forutsetningene for å realisere god arkitektur og god byutvikling styrkes. Men det er ikke ett system. Det er heller ikke nødvendigvis de samme grunnene som former prosjekter på tvers av geografi, tid, sektor eller andre faktorer. Derfor er boka først og fremst en samling tekster som, hver på sitt vis, gir en inngang til dybdeforståelse i tematikken. Men ved å lese flere av dem, lese dem i sammenheng med andre tekster andre steder, så begynner det å tegne seg noen koblinger og overlappende problemstillinger; det begynner å tegne seg noen tendenser ved vår tid.

Fremfor å hevde fasit på hva løsningen må være, har vår tanke vært at det viktigste nå er å berede grunnen og invitere til diskusjon. Nå som boka er ute, er den samtidig ute av våre hender. Resten avgjøres av leserne – og av tiden.

___

[1] Torger Holljen Thon, «Det vi bygger kommer til å bli slum i framtiden», arkitektur.no, 4. november, 2025.