Hvordan blir byen til – og hvorfor ser den ut som den gjør?

Bengt Andersen er sosialantropolog og byforsker ved AFI/OsloMet.
Katja Mo har mastergrad i sosiologi og jobber for tiden som rådgiver i Rambøll.
Astri Margareta Dalseide er arkitekt og partner ved Enkime.
Joar Skrede er sosiolog og forsker ved Norsk institutt for Kulturminneforskning (NIKU). Alle fire har bidratt til boken «Hvorfor ble det sånn?  En bok om norsk arkitektur og byutvikling».

I Oslo står man ofte midt i omfattende transformasjoner: tidligere industriområder gjøres om til nye bydeler, leilighetsnormer diskuteres heftig, og grupper som Arkitekturopprøret utfordrer etablerte fagmiljøer. Samtidig presses politikere og planleggere av økonomiske hensyn, tekniske forskrifter og ambisjoner om både sosial og miljømessig bærekraft. 

Sett fra bakkenivå kan dette oppleves som kaotisk. Men bak kaoset ligger et tildels uregulert samspill mellom regelverk, økonomi, arkitektoniske idealer og folks hverdagslige erfaringer av byen. I denne artikkelen bruker vi Oslo som case for å belyse noen viktigte drivkreftene i dagens arkitektur- og byutvikling – og hvorfor det er så krevende å skape bymiljøer som oppleves som både gode å bo i, økonomisk håndterbare og estetisk meningsfulle.

Vi bygger hovedsakelig på vårt kapittel «Arkitektur og byutvikling: Bare kaos?» i boken «Hvorfor ble det sånn? En bok om norsk arkitektur og byutvikling» , som nylig utgitt av Fagbokforlaget.

Regler, økonomi og Rema 1000-arkitektur

Byutvikling i Oslo styres i stor grad gjennom arealplaner, reguleringsbestemmelser og tekniske forskrifter. Byggteknisk forskrift (TEK) er ment å sikre et minimumsnivå for blant annet sikkerhet, funksjonalitet og tilgjengelighet. For beboere kan dette være avgjørende – vi forventer at boligene våre står stødig, tåler vær og vind, og er trygge.

Samtidig vet vi at kravene kan ha utilsiktede konsekvenser. I en studie av kommunale planleggere og utbyggere om hvordan arkitektonisk kvalitet sikres gjennom planlegging, var det flere som opplevde at kombinasjonen av stramme økonomiske kalkyler og minstekrav i TEK kunne bidra til å presse prosjekter ned på et lavmål: Når alle krav er formelt oppfylt, må kommunen ofte gi klarsignal – selv om både planleggere og andre involverte vurderer kvaliteten som svak.

Noen beskrev dette som en type Rema 1000-arkitektur: det enkle, billige og forutsigbare blir normen. Ikke fordi det er faglig ønsket, men fordi regelverket i praksis hele tiden trekker ned mot minstekravene. Ønsker man å gjøre noe mer ambisiøst eller avvike fra preaksepterte løsninger, venter ofte en lang og kostbar prosess som mange private aktører har begrenset motivasjon til å gå inn i.

I tillegg kommer praktiske hensyn som skal ivareta sikkerhet og beredskap. Krav til brannoppstillingsplasser, adkomst for utrykningskjøretøy og tekniske løsninger for overvann, fundamentering og flomsikring påvirker hvordan bygg plasseres, hvor brede gater og gårdsrom blir, og hvilke materialer som velges. Etter hendelser som kvikkleireskredet i Gjerdrum og gjentatte flomskader i norske kommuner, har det blitt enda vanskeligere å argumentere for mindre regulering. Samtidig kan summen av tekniske krav, økonomiske prioriteringer og juridiske hensyn gi steder som verken oppleves særlig vakre, klimavennlige eller sosialt gode.

For planleggere skaper dette en klassisk spenning: Regelverket er nødvendig for å sikre et minimum, men kan samtidig låse fast byutviklingen i mindre ambisiøse løsninger – samtidig som begreper som «arkitektonisk kvalitet» forblir uklare og vanskelig å operasjonalisere.

Internasjonale impulser og entreprenørisk bypolitikk

Oslos byutvikling formes ikke bare av norsk lovverk og lokale planer. Arkitekter, utviklere og planleggere er del av internasjonale faglige og kommersielle nettverk. Inspirasjon hentes på studieturer, konferanser og via digitale medier. Når vi får nye bymiljøer langs fjorden eller i nye transformasjonsområder, er det ofte spor av andre steder – både i formuttrykk, funksjonsmiks og bypolitiske ambisjoner. At alt fra interiør via fasader til byutviklingsgrep er sterkt påvirket av internasjonale idealer og trender, er ikke nytt.

For å forstå dagens Oslo, er det derfor nyttig å se på hvordan idéimport har fungert tidligere. Da Aker Brygge ble transformert fra verkstedsindustri til handels- og boligområde på 1980-tallet, hentet man inspirasjon fra blant annet Baltimore. I etterkrigstiden har norske forsteder blitt formet av ideer som opprinnelig vokste frem i USA, knyttet til motorveiutbygging, forstadsdrømmen og sterk sosial og økonomisk segregasjon.

I nyere tid har satsingen på Fjordbyen og Bjørvika blitt forstått som en del av en mer «entreprenørisk» bypolitikk, der arkitektur og byrom brukes aktivt som virkemittel for å tiltrekke seg kapital, kunnskapsarbeidere, turister og velstående innbyggere. Barcode har vært selve symbolet på denne utviklingen. Ambisjonene var høye: området skulle representere noe nytt og spektakulært i en by som flere internasjonale arkitekter oppfattet som «passe uinteressant».

I intervjuer med arkitekter som utformet Barcode-planen, trådde det fram et bilde av bevisst avstandstagen fra det de så som en norsk busserull-urbanisme – en arkitekturpolitikk og en formidling preget av fjorder, hytter og natur, mer enn av kompakt byliv. Ved å utvikle klare «byregler» for høyder, bredder, materialbruk og variasjon mellom bygg, ønsket de å «tvinge på Oslo en ny urbanisme».

Samtidig har kritikere beskrevet Bjørvika som et eksempel på «zombie-urbanisme» – en form for klisjépreget, scenografisk byutvikling hvor visuelle grep og kjente bybilder gjentas, men der resultatet i liten grad oppleves som levende og stedsspesifikt. For planleggere og lokale politikere illustrerer dette et grunnleggende dilemma: Skal byen satse på internasjonalt gjenkjennelige, ikoniske prosjekter som kan styrke omdømme og attraktivitet, eller på mer stedstilpasset utvikling som kanskje er mindre spektakulær, men bedre forankret i lokale erfaringer og preferanser?

Smak, stil og Arkitekturopprøret: Hvem har rett til å definere kvalitet?

Arkitektur handler ikke bare om tekniske og økonomiske rammer; det handler også om smak. Hvilke bygg folk liker, og hvilke de opplever som kalde, stygge eller «kremkaker», er ikke tilfeldig. Forskning viser at vurderinger av arkitektur henger sammen med blant annet utdanning, yrke og kulturell kapital – altså den sosiale posisjonen vi har.

I en studie av hvordan ulike grupper i Oslo vurderer arkitektur, fikk informanter med ulik yrkesbakgrunn og utdanningsnivå se bilder av forskjellige bygg og bymiljøer. De snakket om hva de likte og ikke likte, og hvorfor. Det var betydelig variasjon, men også tydelige mønstre: Personer med ulik «kapitalkomposisjon» (Bourdieu-inspirert begrep) foretrakk ofte ulike uttrykk for privat boligarkitektur.

Samtidig var det én bygningstype som fikk bred oppslutning på tvers av bakgrunn: boliger i Ullevål hageby. Her ble materialbruk, farger, volum og det «vennlige» uttrykket trukket fram som kvaliteter. I møte med større offentlige bygg var bildet mer sammensatt. Bygninger som ble opplevd som «kalde» i materialbruk, kunne likevel få ros for «ingeniørkunst» og interessante former, slik som Deichman Bjørvika. Andre bygg, med mer tradisjonell og «kjedelig» form, kunne likevel vurderes positivt for varme materialer eller detaljer, som Mad-bygget i Barcode.

Dekorative elementer, farger og kunst ble generelt verdsatt sterkere i offentlige bygg enn i private boliger. Domus Media ved Universitetet i Oslo, med sin monumentale og historiske utforming, var et eksempel på et bygg hvor slike elementer ble sett på som naturlige og ønskelige. Der tilsvarende utsmykning dukket opp på en privat enebolig, skapte det mer uenighet: for noen ble det «for mye», for andre nettopp det som gjorde huset attraktivt.

At det finnes slike systematiske forskjeller i smak, betyr ikke at noen har «rett» og andre «feil». Men det illustrerer hvor krevende det er å peke på én entydig «folkets smak». Arkitekturopprøret har i norsk kontekst formulert seg som en slags talsperson for nettopp folkets preferanser, med en tydelig kritikk av «kald», modernistisk arkitektur og en klar støtte til klassiske og historiserende uttrykk. Samtidig er det empiriske bildet mer nyansert: Flere studier viser at folk i ulike nabolag ofte er misfornøyde med nye prosjekter – men begrunnelsene varierer, og handler ikke bare om stil, men også om tetthet, solforhold, uterom og opplevelse av å ha blitt overkjørt av planprosesser.

For planleggere og politikere reiser dette spørsmålet: Hvem representerer «innbyggernes perspektiv» i byutviklingen? Er det eksperter, formelle høringsinstanser, organiserte borgergrupper, digitale folkeopprør på Facebook – eller de beboerne som i ettertid vurderer kvaliteten i nabolaget sitt?

Styring, medvirkning og misnøye

Det er en utbredt ambisjon i norsk planlegging at innbyggere skal involveres. Medvirkning er lovfestet og normativt ønsket. Men medvirkning løser ikke nødvendigvis konfliktene; den kan også synliggjøre og forsterke dem.

Et eksempel fra en svensk småby illustrerer dette. Myndighetene åpnet for mer direkte medvirkning når det gjaldt arkitekturstil i privat regi. Det de hadde sett for seg, var trolig mer «tradisjonelt svensk» uttrykk. I praksis var det i stor grad innbyggere med minoritetsbakgrunn som grep muligheten og bygde hus inspirert av arkitektur i egne opprinnelsesland. For planleggere og politikere opplevdes dette i ettertid som en uønsket estetisk utvikling, og man uttrykte anger over graden av stilmedvirkning. Medvirkning ga ikke en mer forutsigbar eller kontrollert byutvikling, men snarere et mangfold som utfordret etablerte forestillinger om stedets identitet.

Også i Oslo har vi sett hvordan beboere kan oppleve at kommunen har vært for passiv, mens private utbyggere har hatt for stor innflytelse. Studier fra blant annet Ensjø viser at mange beboere er misfornøyde med både arkitekturen, byggenes plassering og utformingen av uteområder. Flere opplever at tetthetsmål og økonomiske hensyn har trumfet hensynet til trivsel og brukskvalitet.

Når misnøye, stilopprør og kritikk av planprosesser møtes i offentligheten, kan det føre til flere ting: svekket tillit til lokaldemokratiet, økt politikerforakt, og etableringen av alternative «talspersoner» for god arkitektur – som Arkitekturopprøret. For planleggere og lokale folkevalgte er utfordringen å håndtere dette landskapet uten å ende i ren symbolpolitikk, der små stilgrep eller enkeltprosjekter brukes som svar på langt mer komplekse strukturelle utfordringer.

Mindre grad av kaos – uten planleggingsdiktatur?

Til sammen tegner eksemplene over et bilde av et felt preget av mange samtidige, delvis motstridende styringssignaler:

• TEK og andre forskrifter setter nødvendige minstekrav, men kan også bidra til standardiserte og lite ambisiøse løsninger.

• Økonomiske hensyn og utbyggingsavtaler gjør at høy utnyttelse ofte fremstår som eneste realistiske strategi, selv der lokale kvaliteter tilsier noe annet.

• Internasjonale idealer og entreprenørisk bypolitikk presser fram spektakulære prosjekter som Barcode, samtidig som mange beboere etterspør noe mer jordnært og «vennlig».

• Innbyggeres preferanser er sammensatte; de varierer med sosial posisjon og kontekst, og lar seg ikke enkelt oversette til én tydelig bestilling til arkitekter og planleggere.

• Medvirkning er normativt ønsket, men kan både utfordre etablerte estetiske normer og gi resultater som oppleves uforutsigbare eller «kaotiske» for myndigheter.

Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig – eller ønskelig – å skape en «ordnet» byutvikling i betydningen én konsistent linje som alle aktører slutter opp om. Byen er i sin natur et sted for konflikt, forhandling og ulikhet. Arkitektur og byform blir, i et demokrati som det norske, nødvendigvis et resultat kompromisser mellom ulike hensyn og interesser.

Det betyr likevel ikke at alt må være kaos eller «stygt». En mulighet er å være tydeligere på hvilke mål som faktisk skal prioriteres når de kolliderer: Skal trivsel og brukskvalitet i eksisterende nabolag veie tungt nok til å begrense tetthet, selv om dette gir færre boliger og høyere priser? Skal estetiske føringer for nye prosjekter ta utgangspunkt i dokumenterte preferanser, historiske idealer, internasjonale trender – eller i faglige vurderinger av bærekraft og levetid?

Et annet spor er å utvikle planverktøy og prosesser som ikke bare oversetter krav til tekniske spesifikasjoner, men som også gjør det mulig å diskutere arkitektonisk kvalitet og hverdagsliv på en konkret måte. Her kan både nye veiledere for arkitektur og mer systematisk bruk av kvalitative studier av beboererfaringer være viktige innsatsområder.

Vi ser ingen grunn til å romantisere «planleggingsdiktatur», der konger, masterplanleggere eller sterke utviklere styrer med friere hånd. Samtidig reiser steder som Kvadraturen og Ullevål hageby interessante spørsmål: Opplever beboere og brukere større trivsel og tydeligere identitet der styringen har vært mer enhetlig og langsiktig, enn i nyere transformasjonsområder hvor et stort antall aktører og hensyn skal balanseres? Dette er et empirisk spørsmål som det kunne vært fruktbart å undersøke mer systematisk.

Uansett er én konklusjon klar: Byene våre blir ikke til som resultat av tilfeldigheter alene. Men de er heller ikke produkter av én hånd eller én logisk plan. De formes i spennet mellom forskrifter og økonomi, internasjonale idealer og lokale preferanser, profesjonelle idealer og politiske forhandlinger. For planleggere, politikere og forvaltning handler utfordringen om å navigere i dette spennet – og å gjøre prioriteringer eksplisitte, snarere enn å la «kaoset» styre i det stille.

_ _ _ 

Referanser:

Andersen, B. (2008). Eksklusive fellesskap: Et kritisk blikk på nyurbanismen i lys av Kentlands, USA. FORMakademisk, 1(1), 58-69. https://journals.hioa.no/index.php/formakademisk/article/view/121

Andersen, B. (2014). Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo University of Oslo]. Oslo.

Andersen, B., Dalseide, A. M., Hanssen, G., Skrede, J., Staven, H. D., & Mamelund, S.-E. (2020). Erfaringer med å sikre arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging [Rapport]. OsloMet. https://oda.oslomet.no/handle/10642/8967

Andersen, B., & Røe, P. G. (2017). The social context and politics of large scale urban architecture: Investigating the design of Barcode, Oslo. European Urban and Regional Studies, 24(3), 304-317. https://doi.org/10.1177/0969776416643751

Andersen, B., & Skrede, J. (2017). Planning for a sustainable Oslo: the challenge of turning urban theory into practice. Local Environment, 22(5), 581-594. https://doi.org/10.1080/13549839.2016.1236783

Andersen, B., & Skrede, J. (2021). Medvirkningsideologiens inntog i byplanleggingen - en invitasjon til grubling. Kart og plan, 114(1-02), 07-21. https://doi.org/doi:10.18261/issn.2535-6003-2021-01-02-02

Andersen, B., & Skrede, J. (2024). Gir medvirkning mer sosialt bærekraftige nabolag? Plan, 56(3), 6-11. https://doi.org/10.18261/plan.56.3.3

Aspen, J. (2013). Zombie-urbanisme langs havnefronten. Billedkunst. Retrieved 7 September from http://www.billedkunstmag.no/node/2475

Aspen, J., & Pløger, J. (2015). Den vitale byen. Scandinavian Academic Press.

Christensen, A. L. (1995). Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax.

Holston, J. (1989). The Modernist City: An Anthropological Critique of Brasília. University of Chicago Press.

Mack, J. (2020). Breaking the Rules, Making the Ruler: Syriac Homes and the Limits of Swedish Planning. In J. Mack & M. Herzfeld (Eds.), Life Among Planners. Practice, Professionalism, and Expertise in the Making of the City (pp. 137-159). University of Pennsylvania Press.

Mo, K. M. H. (2022). ‘Ghastly’ or ‘Gorgeous’? – A Qualitative Study on Capital Composition and Taste in Architecture Universitetet i Oslo]. https://www.duo.uio.no/handle/10852/95958

Mouratidis, K., & Andersen, B. (2024). What makes people stay longer in the densifying city? Exploring the neighbourhood environment and social ties. Housing Studies, 39(9), 2399-2420. https://doi.org/10.1080/02673037.2023.2185593

Skrede, J., & Andersen, B. (2021). A Suburban Dreamscape Outshining Urbanism: The Case of Housing Advertisements. Space and Culture, 24(4), 517-529. https://doi.org/10.1177/1206331219850443

Skrede, J., & Andersen, B. (2022). Selling homes: the polysemy of visual marketing. Social Semiotics, 32(3), 381-399. https://doi.org/10.1080/10350330.2020.1767398